Turartikkel
Dato 08.09.2007
Turdeltagere Torgeir N. Eraker


Rutevalg inntegnet, retur stiplet. Klikk på kart for større utgave. Kart gjengitt med tillatelse fra Statens Kartverk.

Forrige sommer var full av padling og fjellturer, mens denne besto mest av bleieskift og visningsturer. Livet ble totalt forandret 3. juni, men uten tvil til det bedre. Utpå høsten ble det likevel tid til en helg på egenhånd i fjellheimen, og valget falt på Veodalen denne høsten også. 7. september var det avreise fra Bergen, og målet var å få satt opp lavvoen i Veodalen før mørkets frembrudd. Værmeldingene var noe usikre, men det lå an til et værvindu på søndagen, og da hadde jeg en avtale om tur til Veobrehesten med Morten. Men lørdagen var til fri disposisjon, og med usikre værmeldinger måtte det bli en enkel topp, ikke så alt for langt unna teltplassen. Ved ankomst parkeringsplassen i Veodalen var det fortsatt lyst, og været var rimelig bra, bortsett fra litt vind. Jeg fant meg en teltplass 50m fra bilen og gikk til ro for natten.

Gråvær og helikopter
Natt til lørdag blåste det en del, men lavvoen var godt steinsatt og hold greit mot vinden. En del støy gjennom natten, så søvnkvaliteten ble noe begrenset. På morrakvisten så været brukbart ut, og jeg så frem til å komme meg ut på tur. Målet ble Østre Glittertindoksli, kanskje med en avstikker over breen til Dronningi og Trollsteinseggi hvis vær og føre tillot det. Jeg hadde gått over breen mellom Grjotbrehesten og skardet nord for Dronningi før, og hadde ingen motforestillinger mot å gjøre det igjen hvis breen var blå. Klokka 9 var jeg klar til å ta fatt på første etappe; sykkelturen inn til elva Bergenussa. Merket fort at formen ikke var fullt så bra som i fjor, og det gikk sakte i motvinden, men jeg kom frem til slutt. Sykkelen ble både låst og gjemt bak en stein før jeg ruslet i vei oppover mot Trollsteinkvolven. På veien innover hadde jeg syklet forbi et par personer, og nå så jeg dem gå oppover på nordøstsiden av Bergenussa. Jeg holdt meg på sørvestsiden, da dette passet best med min planlagte rute. Det gikk sakte oppover i rimelig fint vær og herlig fjellterreng, og jeg så for meg en flott tur, kanskje til og med litt utsikt fra toppene..? Forventningene ble bråsnudd da jeg rundet kanten og fikk sikt innover i Trollsteinkvolven. Inne ved Grjotbrehesten lå en vegg av gråvær, toppene var helt borte, og jeg fikk en kraftig motvind midt i fleisen. Jaja, så får Dronningi og Trollsteinseggi ligge i fred ei stund til, tenkte jeg. Brått fikk jeg øye på et rødt helikopter som surret sakte rundt inne i Trollsteinskvolven. Redningsaksjon her nede, i dette været? Kunne ikke forstå at noen kunne gå deg vill her i dag. Helikopteret forsvant ut av syne ei stund, men så dukket det opp igjen like ved. Og mot meg kom en flokk på flere hundre tamrein i fint trav. Jeg gikk noen meter til siden og satte meg på en stein, mens helikopteret svevde like over meg. Moderne reinsdrift... Stiller meg litt undrende til at slikt tillates langt inne i nasjonalparken, dette må da forstyrre alt som finnes av vilt liv i området? Reinsflokken passerte og piloten hilste, jeg hilste tilbake. Et minutt senere var både helikopter og reins forsvunnet ned mot Veodalen, all støy var borte, og jeg kunne fortsette innover kvolven.

Østre Glittertindoksli, iskrystaller og småstein i lufta
Jeg la kursen litt opp i sørsiden av Trollsteinkvolven, med kurs for høyde 1882. Været var fortsatt akseptabelt, den grå veggen holdt seg inne ved Grjotbrehesten, og terrenget var lettgått. Litt bratt urd de siste metrene, men så var det brått slutt på værgudenes godvilje. Jeg hadde nok gått i ly for vinden det meste av veien så langt, men på 1882 fikk jeg kjenne hvordan været egentlig var. Snø i lufta og en svært sterk vind fra vest. Det var meningen å ta en matpause her, men for å få dette til måtte jeg gå litt tilbake på lesiden. Dronningi & Co var definitivt ute av bildet, bokstavelig talt, de var ute av syne og det lå nysnø på breen. Nå skulle jeg bare følge kanten mot Grjotbreen oppover mot Østre Glittertindoksli, og sikten var mer enn god nok til dette. Jeg labbet i vei i motvind, med snø og små iskrystaller piskende mot ansiktet, på vei mot årets første 2k-topp. Etterhvert begynte det å bli litt høyde ned mot breen på høyre side, og vinden oppå ryggen løyet. Jeg gikk i en slags dødsone, skapt av turbulens der vinden fra breen måtte runde stupkanten. Innimellom kom det noen dryss med iskrystaller, og da var det bare å snu ansiktet bort. Det er ei lita brakke oppe på ryggen her, og bortenfor denne er det ei bratt renne ned mot breen. Her ulte vinden skikkelig, og det kom faktisk enkelte småstein fykende i lufta over renna... Jeg passerte og fortsatte opp på toppen, det meste av veien i ly for vinden. På toppen var det intet ly å finne, og vinden var så kraftig at det var vanskelig å gå fullt oppreist mellom de to vardene oppå der. Ikke noe blivende sted, så jeg begynte på returen ganske straks, etter litt fotografering.

En ukjent grønn fugl
Jeg returnerte til den lille brakka på ryggen, og der var det litt ly på den ene siden. Det var kaldt, og jeg satte meg ned på et lite sitteunderlag for å spise sjokolade og drikke vann. Problemet var bare at vannet hadde frosset i drikkeslangen fra sekken, så det ble bare litt iskald sjokolade. Jeg reiste meg for å gå, og hørte et lite svisj under meg. Sitteunderlaget ble blåst bort, men landet 3-4 meter bortenfor. Jeg oppfattet ikke helt hva som skjedde, men etter to sekunder var jeg i spranget for å fange det igjen. Litt for sent, for da jeg var en halvmeter unna tok vinden tak i det igjen, denne gangen skikkelig... Det flakset som en grønn Ajungilak-fugl høyt opp i luften, rundt og rund brakka, litt nedover fjellryggen, opp igjen, ut mot kanten av stupet, og svisj, der forsvant det høyt opp i lufta og ut av syne. Takk for showet, tenkte jeg, og takk for samarbeidet, du har vært med på mange turer, en av dem måtte bli den siste. Returen gikk litt nord for høyde 1882, og gjennom bremorena under Gråsubreen. Det ble etterhvert litt tungt å tråkke rundt nedi der, så jeg gikk nordover igjen og ned mot Trollsteinkvolven. Der var det slutt på gråværet, og den grå veggen ved Grjotbrehesten lå der som før. Det ble en fin tur nedover til sykkelen, og deretter tilbake til lavvoen. En artig tur til en kjedelig (?) topp, været kan gjøre enhver topptur mer spennende...

Se bildeserie... (11)




Disse sidene er skrevet av:
Torgeir Næss Eraker