Turartikkel
Dato 22.-23.07.2006
Turdeltager(e) Torgeir N. Eraker


Rutevalg inntegnet, klikk på kart for større utgave. Kart gjengitt med tillatelse fra Statens Kartverk.

Det hadde gått nesten ei uke siden siste tur, og jeg begynte å få litt abstinenser. Grunnen til oppholdet var at føttene trengte en pause etter turen rundt Knutsholet, samt at vi var i full gang med bygging av nytt uthus ved hytta. Det ble graving og forskaling i uka, og på fredagen var det støping av grunnmur. Været var strålende hele uka, og alt lå til rette for tur på lørdagen og utover.

På besøk i Vinjes paradis
Turmål var ikke bestemt, men det skulle bli en eller kombinasjon med padling på Bygdin fra Eidsbugarden. Det ble sen avgang; jeg kom meg ikke avgårde før i 13-tiden på lørdagen. En kjapp tur innom butikken ved Tyinkrysset før jeg satte kursen innover mot Eidsbugarden. Urdanostinden speilet seg flott i Tyin, og været var generelt upåklagelig. Borte ved Vinjes steinhode gikk det an å kjøre bilen helt ned til vannkanten, så det ble en lett oppgave å pakke kajakk. Kjørte bilen bort på parkeringsplassen, og jeg var klar for avgang. Båtfolket så litt rart på meg, og mente det ikke var helt forsvarlig å padle kajakk på så kaldt vann. Folk flest tror visst at kajakker støtt og stadig velter rundt... Jeg er ikke av samme oppfatning, og la utpå med kurs mot ett eller annet sted langs nordbredden, fortsatt ikke bestemt.

T'er og klopper
Vannet var grønt i bukta ved Eidsbugarden, men ble nydelig mørkeblått litt lengre øst. Jeg begynte å vurdere hvor jeg skulle dra. Det var ikke langt bort til Galdeberget. Én av mulighetene var å følge T-stien ved Høystakka og ta turen til Galdebergtinden. Klokka hadde rundet 15:00, så dette ville være en passelig liten tur utover kvelden. Det ble landgang på ei sandstrand like vest for Høystakka, og ikke lenge etter var sekken pakket og fjellskoene på. Jeg la i vei oppover lyngen, og etterhvert på en grusrygg ved siden av elva. Inn på stien litt høyere oppe, og etterhvert over en klopp med skilt "Maks 1 person på brua om gangen" eller noe i den dur. Jeg forsto hvorfor så snart jeg satte beina oppå der; hengebrua gynget ganske bra med bare lille meg som belastning... Etter en kort kartstudie så jeg at også Slettmarkpiggen lå innenfor realistisk rekkevidde før mørkets frembrudd, så jeg bestemte meg for å ta denne først. Fortsatte innover stien mot Gjendebu, og tok av innover Oksdalen litt før stidelet. Oppe ved Uksedalstjernet (Okse/Ukse; Kartverket klarer visst aldri å bestemme seg) forlot jeg T'ene og fant mine egne veier i stedet.

Grønne bakker og bratte renner
Fra tjernets utløp gikk jeg omtrent rett på, i retning Slettmarkkampen. Litt grønn urd, så gressbakker, og etterhvert inn i ei renne full av løsgods. Fulgte venstrekanten av denne ei stund, og så ble det litt småklyving til høyre og inn på platået i 1800 meters høyde. Mer urd, først av den gulhvite sorten. Her skulle det normalt ha ligget ei snøfonn, men i år var den helt borte. Urda ble etterhvert dekket av svart lav, men det betydde ingenting under så tørre og fine forhold. Klokka nærmet seg 18:00, og jeg var på turens første 2k-topp. Det var flere toppunkter her, så jeg gikk bortom alle de høyeste. Da jeg skulle gå videre fra det østligste toppunktet fikk jeg meg en overraskelse, det var jo et høyt stup mot øst...

Slettmarkpiggen
Jeg betraktet hammeren ei stund. Det så bratt ut, og jeg så ingen umiddelbare muligheter til å omgå den. Samtidig hadde jeg ikke hørt om noen blokkerende hammer her, snarere tvert imot. Mente å ha lest et sted at Slettmarkpiggen bestiges lettest ved å gå over Slettmarkkampen. Jeg ruslet nedover langs kanten for å sondere litt. Da dukket en serie varder opp. Her har noen tatt seg bryet med å merke skikkelig, ja... Hadde vært artigere å finne ruta på egenhånd, men greit nok, sikkert mange som trenger litt veiledning her. Vardene viste vei til et kort klyveparti, og ikke lenge etter var jeg nede på en snøflekk i skardet. Da var det bare å tråkke oppover urda mot piggen. Jeg fulgte nordkanten mest mulig. Omtrent på kote 2120 ligger en liten haug som kanskje kunne være en 10m-topp, men jeg tippet at den neppe hadde mer enn 6-7 meter i primærfaktor. Videre oppover ble det en del klyving, da jeg forsøkte å holde meg på nordkanten. Normalruta går noen meter lengre mot sør. En liten hammer ble litt for risikabel, så jeg trakk litt sørover. Luftig punkt nær toppen, der man passerer på kanten av ei glatt renne som ender i friluft. Artig at man legger "stien" forbi slike punkter. Piggen har to toppunkter, og jeg var naturligvis oppom begge. Tipper det nordligste er det høyeste. I øst var det nå kommet mørke skyer, og jeg hørte tordenbrak i det fjerne. Tipper det regnet bra på Beitostølen. Her var livet bare herlig.

Snarvei over dødens sva
Jeg ble på toppen noen minutter, og betraktet ruta over til Slettmarkhøi. Denne traversen så noe utfordrende ut, med en skikkelig hammer opp fra skardet på den andre siden. Sikkert en artig klatretur, så kanskje det er verdt å prøve seg en dag..? Ikke i dag. Nedover fulgte jeg stort sett "stien", det vil si der folk flest hadde gått (opptråkket, lett å se). Nede i skardet øynet jeg en mulighet til å unngå en ekstratur opp på kampen. Ved å krysse flanken på sørsiden ville jeg slippe å gå nevneverdig oppover. Det ble en del speiding, og det så ut til å være mulig å ta seg over. Jeg valgte å prøve. Hele flanken besto av sva, men hylleformasjoner og litt urd og gressbakker gjorde det hele litt mer innbydende. I starten ble det mye sikk-sakk på diverse hyller og bakker, der jeg stadig måtte ned et nivå eller to for å komme videre bortover. Midt i flanken så jeg et parti med blankskurte sva, og på ett punkt var det et hakk i svaet som kunne benyttes. Siktet meg inn på dette, og etter et par småskumle utsatte punkter var jeg nede ved glattsvaet. Det var bratt, så noe fall her kunne ikke tolereres. Hakket besto av et litt slakere svaparti med riss i overkant, og under så tørre forhold var det ikke vanskelig å passere. Punktet er likevel så utsatt at mange jeg kjenner hadde fått problemer; et fall ville trolig ha sendt meg til de evige fjelltrakter. Jeg trodde vanskelighetene var over nå, men der tok jeg feil. Opp fra svaet var det ikke så fine hylleformasjoner som jeg hadde antatt fra lang avstand. I stedet var det en bratt hammer med flere smale og usammenhengende hyller mot sørvest. Dermed ble det mer utsatt klyving, der pulsen steg litt på enkelte punkter. Det gikk på et vis, og jeg kom meg opp på ryggen igjen. Hadde nok vær raskere å gå over kampen, og jeg vil selvfølgelig ikke anbefale noen å gå "min" rute.

Flere løse renner
Det gikk nedover, og jeg kom helt i sørøstre kant av platået i 1800 meters høyde. Hvis jeg skulle ta samme rute ned igjen måtte jeg trekke langt nordvestover, men magefølelsen sa at jeg burde søke mot et markert søkk et stykke i riktig retning. Her rant det vann fra ei snøfonn, og jeg husket en bekk borte i hamrene over Uksedalstjernet. Jeg måtte i alle fall passere bekken, ellers havnet jeg i hamrene. Litt bortenfor bekken var det først ei renne, og like etter kom ei til. Kunne den borterste være den samme jeg kom opp i..? Den så litt kjent ut. Jeg tok sjansen, og sa til meg selv at jeg alltids kunne gå opp igjen (selv om jeg visste at jeg aldri går oppover på retur hvis det er mulig å ta seg ned). Fulgte noen fastere formasjoner i rennas venstre kant, og etterhvert ble dette til en rygg mellom de to rennene. Greit foreløpig, men rennene ble stadig brattere. Ryggen gikk over i en bratt hammer, og nedenfor gikk de to rennene sammen i ett løp. Jeg visste at jeg var i feil renne, og begynte å se etter utveier. Det var en mulighet å krysse renna og klyve ut til høyre (sørvest). Over ei smal hylle og rundt et lite hjørne, og også her steg pulsen en del da ei gresstue forsvant under venstrefoten. Inn på trygt land, og det var bare urd og gressbakker resten av veien ned til tjernet. Rutevalg i fjellsiden er vist her. 2 topper besteget, 1 igjen.

Lang marsj mot Galdebergtinden
Det ble bare en kort pause før neste etappe, for nå begynte det å bli sent. Enkelt på sva og urd opp på bandet mellom Oksedalshøi og Galdeberget. Nå ble det passering av ei noe isete snøfonn og litt bratt urd før jeg var inne på ryggen som fører til topps. Holdt meg langs kanten mot sør, i ei urd som virket endeløs. Hadde toppen i sikte mye av veien, så nær men like vel så langt unna. Samtidig så jeg at en lang rygg strekte seg ut mot sør, med et slags toppunkt lengst ute. Var det flere 2k-topper her? Jeg husket ikke helt, fikk sjekke kartet på toppen. Jeg var endelig oppe på dagens siste topp, og det var nesten vindstille. Klokka var 21:00, og sola lå lavt i horisonten. En rask kikk på kartet avkreftet sørryggen på Galdeberget, da toppen nedpå der ligger på 1950 meter. En nesten like rask kikk utfor øststupet var mer bekymringsfullt, for der nede lå det en tydelig tulletopp. Jeg hadde sett den fra Slettmarkpiggen, en mulig 10m-topp innunder hovedtoppen, høyde ca. 2040 meter. Jeg bestemte meg for å prøve å ta meg ned der. En rekke skrå hylleformasjoner ledet nedover, problemet var at samtlige skrådde mot nord. Det gikk greit nedover et stykke, men noen våte sva skapte litt problemer. Jeg kom meg ned til det gjensto ca. 5 meter, der var det bom stopp. Ingen "trygge" måter å komme seg ned på, uansett hvor mye jeg lette. Jeg måtte returnere med uforrettet sak. Men jeg lot meg ikke stoppe så lett. På toppen ble det litt fotografering før avgang, og nå fulgte jeg nordsiden nedover et stykke. Der lå det en liten bre på nedsiden, og snart strekte den seg opp til kanten på ryggen. La fra meg sekken, fant en spiss stein som kunne fungere som isøks og la i vei. Breen var snødekt, men noen steder var det kun et tynt snødekke på isen. Sparket trinn hele veien, men noen bomtråkk ble det likevel. Kom meg i land, og la fra meg steinen for gjenbruk på retur. Pleier vanligvis å ta med slike steiner til topps og legge dem på toppvarden; de kommer til et høyere nivå som belønning for å ha hjulpet meg til topps... Opp en ekstremt løs flanke med mange store skumle steiner, og til slutt opp en kort rygg. Enkle kroppshøydemålinger viste at denne toppen bare har primærfaktor 6-7 meter. Litt nedtur, men helt ok. Den var vardeløs, så jeg bygde en liten sak på toppen. Retur samme vei. Etter ti skritt på breen mistet jeg fotfestet et øyeblikk, og mistet også "isøksa" mi. Steinen raste nedover snøflanken og forsvant. Straffen for å ikke ha tatt den med til topps, nå ville den ikke hjelpe meg lengre... Jeg måtte bruke fingrene i stedet, og venstrehånda var så kald at det gjorde vondt da jeg kom i land igjen.

Retur til Bygdin
Sola var nå i ferd med å gå ned, og vesthimmelen fikk herlige varme farger. Porten mellom Falketind og Hjelledalstind lå midt imot, og jeg hadde aldri sett denne så flott før. Solnedgang betyr også at lyset forsvinner etterhvert, så jeg begynte å få det travelt. Satte kursen mot botnen på sørsiden av Oksedalshøi, gjennom mye urd og over enkelte lettere gruslagte sva. Nede i botnen var det en rekke små bekker som kom fra snøfonner oppe i lia. Jeg krysset samtlige og prøvde å holde høyden sånn noenlunde på 14-1500 meter. Her var det flere "stier", og enkelte ledet direkte ned mot Bygdin. Jeg skulle tilbake til T-stien, og fant denne igjen like over Høystakktjernet. Videre nedover ble det samme vei som på opptur, og klokka 23:30 var jeg tilbake på stranda. Å legge ut på padletur nå var uaktuelt, så det ble camping i lavvo på stranda her. Litt styr å sette opp lavvo i mørke, pluggene satt ikke så bra i løs sand, men det gikk på et vis. Da jeg kom hit ble jeg møtt av mange ekle søkende veps, så nå ble alle åpninger skalket godt igjen. La også masse sand på stormmattene for å unngå besøk på mogenkvisten.

Bzzzzz - god morgen - bzzzz...bzzz
Jeg våknet av summingen. En veps fløy oppe rundt topphatten på lavvoen. Satte seg på duken og vandret litt rundt, fløy litt mer, vandret på nytt... Og den fant naturligvis en vei inn der oppe. Jeg så den komme nedover, og strammet raskt inn på åpningen i soveposen. Det summet litt mer rundt omkring, men så ble den borte. Så den ikke igjen, så den dro nok tilbake samme vei. Sola var også oppe, og det begynte å bli varmt i lavvoen. Jeg måtte stå opp. Flere vepser gikk utenpå duken, men disse ble enkelt ekspedert med et lite knips før de nådde topphatten. Planen i dag var å padle litt videre innover, og kanskje gå på tinder ved Langedalen. Spiste god frokost og pakket sammen, og i 9-tiden var jeg på vannet igjen.

Flatt vann til Langedalen
Det ble en fin padletur på nesten flatt vann. De få vindpustene som fantes kom fra vest, og hjalp til med fremdriften. Vannet var stort sett dypt, men utenfor alle tanger var det langgrunt. Jeg rundet Galdebergodden, og her er det faktisk mulig å gå til fots forbi når Bygdin er litt nedtappet. Er vannet helt fullt vil berget såvidt nå ned i vannet. Urda under berget er imidlertid ganske bratt, så det er neppe behagelig å gå der. Litt forbi odden var det flere steder mololignende formasjoner, der vannet gikk inn bakom rygger av grus og stein. Trolig utformet av snøskred fra de bratte bergene over. På tangen 1,5 km innenfor Galdebergodden lå det to kajakker, og ved siden av var det slått opp et tunneltelt. Flere som padler her ja... Passerte også en stor "koloni" med måker borti der, hva her de på fjellet å gjøre..? Jeg fortsatte innover langs stranda og gikk i land like forbi Langedalsåne. Dro kajakken langt opp på ei strand og klargjorde for tur.

Kvitskardoksle
Det ble litt vandring i lyng også her, men jeg kom raskt inn på stien mot Langedalen. Denne var grei å følge, men den delte seg i to før kloppen. Fulgte østsiden av elva, og holdt meg på stien helt til en stor grusravine. Der satte jeg kursen oppover på grønne bakker, og etterhvert på enkelte sva før jeg kom opp til et lite bretjern ved høyde 1766. Der så jeg en slags rygg som førte videre oppover, nesten direkte mot toppen av Kvitskardoksle. Valgte denne, noe som medførte litt klyving i løst fjell. Ikke for bratt, og ingen problemer med å ta seg opp. Jeg var oppe på platået, og etter litt urdvandring var jeg oppe. Fin utsikt mot Langedalstinden og Mesmogtinden, samtidig som jeg fikk se eggen mellom sistnevnte og Kvitskardtinden i profil. Eggen så grei ut, men problemene lå på motsatt side. Fikk vurdere det på Kvitskardtiden.

Kvitskardtinden Fra oksle og opp møtte jeg ingen problemer. Bittelitt klyving i partier med store blokker, men greit å ta seg frem. På toppen var det en diger rund varde, så her har det sikkert vært turlagsdugnad en gang for lenge siden. Dette var dagens hovedmål, med mindre jeg skulle forsøke meg på overgangen mot Mesmogtinden. Studerte eggen ei stund, men var ikke så veldig entusiastisk denne dagen. Hadde ikke verken isøks eller stegjern, så noen omvei over snøflanken der var heller ikke særlig aktuell. Jeg valgte å la Mesmogtind være Mesmogtind, og var godt fornøyd med innsatsen likevel. Det var god GSM-dekning (Telenor) på toppen, så jeg klarte ikke å la være å sende en kort skryte-MMS til Morten. Det var tid for retur.

Brevandring og morenesprekker Noen retur samme vei var lite ønskelig, da det både var langt og innebar nedoverklyving. Ett alternativ var å følge Torfinnseggi et stykke, men dette var også litt langt. Det raskeste ville være å benytte seg av breen, og da ville jeg forsøke dette. Første del var dekket av grus og stein, men etterhvert ble det knudreis i stedet. Hellingen var svak, så skoene fikk rikelig feste uten stegjern. Breen var i praksis sprekkefri der jeg gikk, det eneste skumle var de dype grøftene som smeltevannet lagde. Jeg fulgte breen helt ned til fronten, og kom der inn på noe som jeg trodde var gammel morene. Det var ikke hele sannheten. Ett sted la jeg merke til en dyp grøft i morena, og måtte jo bort dit for å kikke. Det viste seg at det var is også under morena, og dette var en bred og dyp sprekk. Jeg trakk meg forsiktig tilbake på steingrunn.

The long way home Jeg var tilbake ved det lille bretjernet. Resten var bare retur, og motivasjonen falt litt. Over sva og grønne bakker tilbake til stien, og samme vei helt tilbake til kajakken. På veien ned hadde jeg sett en odde som strakte seg langt ut i Bygdin på sørsiden, og jeg bestemte meg for å følge den siden hjemover. Sørsiden så jevnt over en del snillere ut enn nordsiden, med mange slake grønne lier. En god del motvind, og på samme måte som på Gjende sleiket denne vannflata i alle bukter. Ikke le noe sted. Møtte to kajakker, de samme to som jeg hadde sett tidligere på dagen. Ikke så mye spennende å fortelle fra turen ellers, borsett fra at det var laaangt å padle. Klokka 20:30 var jeg tilbake på Eidsbugarden, etter 2,5 timers padling i varierende motvind. Da var det bare å pakke i bilen igjen og returnere til ei god seng på hytta...


BILDESERIE: Vinjehodet ved Eidsbugarden. Galdeberget i sikte. Legg merke til det blå vannet. Uksedalstjernet. Fra Slettmarkkampen mot Slettmarktinden. Godt vardet ved hammeren på Slettmarkkampen. Slettmarkpiggen og -høe. Mørke skyer... Galdebergtinden med sin lille tulletopp. Dødens sva. Detalj av dødens sva. Galdebergtinden. Slettmarkkampen og -piggen. På toppen av Galdebergtinden. Porten mellom Falketind og Hjelledalstind, like før solnedgang. Porten mellom Falketind og Hjelledalstind, etter solnedgang. Lavvo ved Bygdins bredd. Langedalen. Kvitskardoksle og -tinden. Varden på Kvitskardtinden. Store Knutsholstinden bak. Enkel retur over breen. Torfinnstindan bak. Herlig padling på Bygdin før det ble motvind.




Disse sidene er skrevet av:
Torgeir Næss Eraker