Jeg hadde fri på fredagen etter "himmelspretten", og tok en langhelg i Luster. Tanken var å stikke til fjells så snart vær og føre tillot det. Fredag kveld virket værmeldingene noenlunde gode, så jeg satset på fjelltur lørdag morgen. Forutsatt at veien over Sognefjellet var åpen (nattestengt 20:00 - 08:00). Lørdag morgen kl. 07:30 tingte jeg 175 for å sjekke. "... klokken 07:20 var det -7 grader og stille. Snødekke over 1000 meter...". Hadde ikke lyst å kjøre opp bakken ved Hervadammen på vinterføre med sommerdekk, så jeg valgte å utsette turen et par timer. Så snart sola får tak løsner det nok. Klokka 09:25 var jeg klar for avgang fra hytta. Over fjellet var det nå bare våt asfalt, og ikke glatt noe sted. Klar for avgang fra Krossbu 10:45.
Mye nysnø ved Krossbu.
| 
Første glimt av dagens mål.
|
Ved Krossbu hadde det kommet en del nysnø; nok til å dekke det meste av terrenget. Den gamle snøen var mer eller mindre borte. Jeg gikk på carvingski med feller. Det var svak vind fra nord, enkelte skybanker og noe sol. Perfekt turvær foreløpig, men det så litt værre ut oppe i tindene. Store mørstabbtinden hvar hele tiden innhyllet i et svakt grått slør. Merkelig hvordan tindene alltid trekker til seg alskens drittvær. Jeg fulgte gamle skispor oppover på nordsiden av elva, med et par avstikkere utenfor løypa. Krysset den lille elva på snøbru like nedenfor brefronten på Leirbreen. Flott utsikt mot Fanaråken og Steindalsnosi, men Hurrungane skjulte seg i tåke/skyer. Videre oppover fulgte jeg den kvista løypa oppover breen et stykke, før jeg krysset over i retning høydedraget
På toppen av Kniven etter mye slit.
| 
Sydeggen på Store Smørstabbtinden.
|
Rutevalg til topps.
|
under Store Smørstabbtinden. Mye nysnø på breen, ca. 30cm nederst og opp mot 50cm lengre oppe. Slitsomt å ta seg oppover på slikt føre, men all snøen er jo bra for breen. "Nå blir Morten glad" tenkte jeg, der jeg jobbet meg frem mot
skardet mellom Kniven og Store Smørstabbtinden. Fra breen og opp i skardet var det for bratt for ski, så jeg tok dem av og vasset oppover. Da klokka hadde rundet 13:00 var jeg endelig oppe. Det var full vinter, og her oppe herjet vind, snøfokk og snøbyger. Jeg hadde ventet litt våt/fast/gammel snø, men slik snø fantes ikke. Toppene på begge sider av skardet var godt innpakket i snø, og det lå an til en real vinterbestigning. Parkerte ski og sekk i skardet, tok bare med isøks videre mot Kniven. Greit det første stykkket, men så ble det brattere. Jeg gikk rett på, men måtte gi opp pga. bratte og glatte svaberg. Litt tilbake, og nytt forsøk lengre mot høyre. Samme resultat. Løsningen ble å gå litt ned igjen og klyve enda lengre ut mot høyre. Bratt ned mot Leirbreen, men jeg fant brukbare tak under snøen. Måtte grave frem fjellet flere steder. Ett punkt ca. 20 meter under toppen krevde litt av psyken, men ved hjelp av isøksa gikk det noenlunde greit. Været var svært ugjestmildt, med snøfokk i ansiktet uansett
hvilken retning jeg snudde hodet. Skiftende, bra sikt innimellom. Jeg kom meg over kanten, og da var det bare å rusle de siste metrene opp på toppen. Det gikk nesten en time på dette prosjektet. Jeg vinket til to mennesker på 2077 (tidl. Geiti), og de vinket tilbake. De eneste menneskene jeg så etter avgang fra Krossbu. Så var ble det retur samme vei... Ned fra Kniven ble det "interessant" på samme punkt som på oppturen, men det gikk rimelig greit. Videre nedover hadde vinden og snøbygene visket ut alle spor, men jeg husket hvor jeg hadde gått. Greit ned igjen til sekk og ski. Der ble det matpause med vann, rosiner og peanøtter. Hadde med REAL turmat og kokeutstyr, men gadd ikke koke mat nå. I stedet ble det litt avslapping før jeg skulle forsøke på Store Smørstabbtinden.
Snøfokk i hamrene under Store Smørstabbtinden.
| 
Rutevalg i vestsiden.
|
Tilbakeblikk fra Leirbreen.
|
Direkteruta fra skardet var uaktuell under slike forhold, men jeg hadde en plan om å komme meg over på nordryggen via skråningen mot vest. For å få til dette måtte jeg ned igjen på breen, ned til ca. kote 1950 og deretter på skrå oppover mot nord. Ned fra skardet ble det aking, og deretter ski ned ca. 100 høydemetre. Studerte ruta litt på avstand, og det så ut som det kunne gå bra. Jeg labbet oppover på ski med feller, men etterhvert ble det for bratt igjen. Det var mye snø i skråningen, så det kunne være fare for snøskred. Jeg testet dette før jeg gikk
videre, og konstanterte at kun det øverste flaket på 5cm var rasfarlig. Resten besto av kram og fast snø, godt pakket ned i den grove urda under. Likevel var det jo en viss fare for å falle og gli, så jeg måtte bruke skiene som snøanker hele veien. Fortsatte bortover lia, med vassing i opp til 100cm nysnø. Et kolossalt slit, og til tider et rent snøhelvete når vinden og snøbygene herjet som værst. Jeg måtte krysse flere snøfelter, hver gang med kontroll av rasfare først. Ett sted løsnet det øverst laget, men det var så lite kraft i det at jeg fint kunne stå oppreist mens snøen skled forbi. En bekreftelse på mine konklusjoner om rasfaren. Så var det stopp. Jeg kom til et felt med bratte svaberg, dekket av 30cm løs snø. Fant ingen god mulighet til å passere, verken over eller under. Samtidig var jeg lei av drittværet, og klokka hadde passert 17:00. Om jeg kom over ville det fortsatt ta timer før jeg var på toppen, og veien over Sognefjellet skulle stenges klokka 20:00. Jeg valgte å snu. Et lite nederlag, men
denne toppen er så lett tilgjengelig at jeg kan ta den på en kjapp tur til sommeren. Fulgte egne spor tilbake til et snøfelt som ledet direkte ned til høydedraget under Store Smørstabbtinden. Bratt nedover, men det var så lite oppstikkende stein/fjell her at en utglidning neppe ville ha medført skader. Bare en laaaaaang aketur... Greit nedover, og etterhvert ut på Leirbreen og langs kvisteløypa tilbake til Krossbu. Nede igjen ca. klokka 18:00, i god tid før veien skulle stenges.
