Turartikkel
Dato 17.07.2002
Turdeltager(e) Torgeir Eraker
Knut Eraker


Galdhøi - 2283 m



***
Denne dagen hadde vi store planer om å gå fra Spiterstulen, over Spiterhøi og Leirhøi, og kanskje videre opp på Store Memurutinden. Værmeldingene var forholdsvis gode kvelden før, og det var sol ved Lusterfjorden på morgenkvisten. Vi dro til fjells i 7-tiden, med kurs over Sognefjellet. Sola forsvant et sted mellom Fortun og Turtagrø, og det begynte å småregne ved Hervadammen. Da vi passerte Jotunheimen Fjellstue høljeregnet det... Alle forhåpninger om en fin fjelltur var borte, og vi vurderte å bare ta en kjøretur til Lom/Otta i stedet. Det ble en lang pause på slettene nedenfor Røysheim, mens regnet trommet på biltaket og tåka trakk seg godt nedover fjellsidene. Etterhvert ble vi enige om å kjøre en tur opp til Juvvasshytta, for der hadde ikke Knut vært på over 20 år.

Oppe ved Juvvasshytta lettet været litt. Vi bestemte oss for å satse på Veslepiggen, via Galdhøi og kanskje Kjelhøi. Klokka 09:30 var vi klare til å gå fra P-plassen ved skisenteret, samtidig som de første franskmennene satte seg på skiheisen. Vi gikk til fots over snøen i søre kant på Veslgjuvbreen, med noenlunde kurs mot Galdhøi. Etter få minutter kom vi opp i tåka, og alt ble bare hvitt. Dette betydde imidlertid lite, da vi først og fremst skulle komme oss oppover. Da er det vanskelig å gå feil... Snart var vi oppe til en tidligere endestasjon for skitrekket, og litt over denne var det slutt på snøen. Her lettet tåka litt også, så vi kunne ta ut en kurs i retning høyeste punkt på Galdhøi. Det regnet mye i perioder, men det var ikke spesielt kaldt. Vi gikk i et passelig tempo, og var oppe da klokka nærmet seg 11:00. Regnet ga seg litt, så vi tok en god pause på toppen. Sola tittet også frem etterhvert, så våte klær fikk anledning til å tørke noe. Senere satte vi kursen mot Veslepiggen.


Veslepiggen - 2369 m



***
Fra toppen på Galdhøi gikk vi litt vestover, før vi begynte på nedstigningen mot skardet. Her ble det mer vandring urd, men det var helt greit å ta seg ned. I skardet er det et lite tjern, samt en liten morenerygg som leder bort til eggen mellom Styggebreen og Storgjuvbreen. Nederst på denne eggen er det et flere hundre meter høyt stup, og området kan nok virke vel luftig på enkelte. Imidlertid er det ikke nødvendig å gå helt ut på kanten, så turen er nok overkommelig for de fleste. Oppover eggen ble det litt småklyving, og noen flere punkter som kan oppleves som luftige. Vi kom oss greit opp det bratte partiet, og da var det bare sva og urd igjen helt til topps. Nedenfra ser det ut som om Veslepiggen har to topper, men her oppe så det ikke ut til at fortoppen kunne ha særlig stor primærfaktor. Høydemåleren hadde slått seg vrang pga. ujvent lufttrykk, så jeg fikk heller ikke gjort noen fornuftig måling. Klokka 12:35 var vi på toppen. Det var mye tåke i området, men utsikten var likevel god mot Storgjuvbreen og toppene omkring. Sikten ned mot Porten var også god. Her er det helt sikkert mange fine klatreruter... Det blåste noe på toppen, så vi begynte på returen etter en kort pause.


"Portpiggen" har primærfaktor over 10 meter.
Returen gikk samme vei et stykke nedover eggen. På ett punkt gikk imidlertid Styggebreen helt opp under eggen. Jeg hadde tidligere på turen sett noe som kunne ligne på en 10m-topp i Porten mellom Veslepiggen og Galdhøpiggen, og ønsket å gjøre en primærfaktormåling på denne. Knut hadde mest lyst til å returnere til skardet mot Galdhøi, så vi avtalte å møtes der senere. Jeg gikk ned på Styggebreen, og holdt meg høyt oppe under fjellveggen på Veslepiggen. Isøksa var i beredskap, og jeg gikk langt nok inne på breen til å unngå ei eventuell breglippe. Det gikk fort bortover, og snart var jeg i Porten. Dette området er også noe luftig/utsatt, med et høyt stup ned mot de øvre delene av Storgjuvbreen. Jeg tok meg ned i bunnen av skardet mellom Veslepiggen og den lille toppen, for så å følge eggen opp på toppen. Primærfaktor ble målt til 15 meter (snitt av tur og retur), og høyden anslås til 2250 meter ut fra høydekurvene på kartet. Jeg velger å kalle toppen "Portpiggen", og fører den inn på tilleggslista. Flere målinger på høyde og primærfaktor mottas med takk... Jeg fulgte samme trasé på retur, bortsett fra en snarvei nedover breen den siste biten ned til skardet. Der satt Knut og slappet av i sola. Jeg tok også en pause der, med klestørk i sola og på varme steiner. Litt senere begynte det imidlertid å regne igjen, så vi pakket sammen og satte kursen hjemover. Returen gikk litt inne på Styggebreen, langs med Galdhøi. Deretter tvers over den nederste bretunga, frem til innsteget der breføringen starter. Fra toppene omkring hadde vi sett fire taulag på veg mot Galdhøpiggen, til sammen 140 personer. Nå hadde disse akkurat kommet ned igjen, så det ble folksomt på stien tilbake til Juvvasshytta. Vi fulgte stien likevel, men tok av ned mot skisenteret så snart som mulig. I 16-tiden var vi tilbake ved bilen.

Men historien ender ikke der... Ei norsk dame kom bort til oss, og spurte om mannen hennes kunne få sitte på med oss bort til Juvvasshytta. Han var engelsk, og hadde snublet og brukket en finger oppe på Galdhøpiggen. Den stakkars mannen hadde bare en blank plastpose til bandasje, og beinpipene stakk ut av såret... Selvsagt fikk han sitte på. Vi hadde desverre bare ett sete ledig, så dama måtte gå. Vi leverte engelskmannen på Juvvasshytta før vi satte kursen vestover igjen.


Kommentar:
Jeg synes det er skandaløst at breførerne ikke tar seg av folk som skader seg så mye som denne karen gjorde. De tar betalt for å føre massevis av folk uten fjellerfaring til toppen av Galdhøpiggen, men har tydeligvis ikke med seg verken førstehjelps- eller sambandsutstyr. Etter min mening burde de bære med seg begge deler, og samtidig være i stand til å bruke det. Alle breførere burde inneha kompetansebevis på førstehjelp, og i dette området skulle de hatt radio med direkte samband mot Juvvasshytta, slik at nødvendig hjelp kunne tilkalles. I dette tilfellet kunne lege/ambulanse ha stått klar ved Juvvasshytta da de kom ned igjen. I stedet måtte mannen bruke plastposen fra matpakken sin som bandasje, han måtte komme seg ned til Juvvasshytta på egenhånd, og lege ble først varslet ved ankomst på hytta. Da hadde det allerede gått 2-3 timer siden skadetidspunkt, og det ville fortsatt gå lang tid før mannen kom seg til lege. Dette til tross for at det var ca. 130 personer på toppen da skaden skjedde. Hva om det hadde skjedd noe mer alvorlig..?





Disse sidene er skrevet av:
Torgeir Eraker