Forrige 1 2 3 4 5 6 7 8 Neste


Retur til lavlandet
Neste morgen var det vindstille, og sola kom tidlig. Soveposen hadde vært i bruk i til sammen sju netter, og vi hadde gått like lenge uten en dusj. Etter tre svette og slitsomme dager sier det seg selv at miljøet i soveposen begynte å bli usunt. Jeg våknet av at det var ubehagelig varmt i teltet, og lukten fra soveposen var nærmest uutholdelig. Klokka 8 var jeg oppe og ute av teltet, men det var fortsatt stille i resten av leiren. Knut ble i teltet en stund til, mens jeg la soveposen til lufting oppå teltet. Vi spiste frokost og pakket sammen en del utstyr, og etter hvert ble det liv i det ene teltet etter det andre. Etter noe snøsmelting og spising ble teltene demontert. Deretter var det tid for gruppebilder før folk begynte å trekke ned fra fjellet. Været var fortsatt upåklagelig, og vi fikk noen flotte bilder med Beerenberg i bakgrunnen.

Åke, Knut og jeg forlot leiren først, og fulgte den opptråkkede løypen nedover. Sola var med oss et stykke, men så kom vi ned under det skydekket som vi hadde sett oversiden av i flere dager. Været ble grått, men det var ingen antydning til regn. På nederste del av snøbreen holdt vi litt lenger mot høyre, slik at vi unngikk motbakker nede ved grusdeltaet. Sekkene var riktig nok litt lettere nå, men fortsatt temmelig tunge, og vi var slitne etter tre dager på tur, så motbakker var lite ønskelig. Terrenget var lettgått, bestående av mye snø og litt småstein og fjell (lava).

Da det gjensto et kvarters gange ned til dalbunnen la vi fra oss sekkene og tok en avstikker i retning Eskkrateret. Vi hadde sett krateret fra høyden, og var spente på hvordan det så ut på nært hold. På veien dit passerte vi en dampende gjørmedam, tilsynelatende inntørket. Vi valgte likevel å gå rundt i stedet for å krysse over... Vi kom opp på kraterkanten ved ”hakket” i nordøst. Knut gikk opp på en side, mens Åke og jeg gikk på den andre. Vi bestemte oss for å gå rundt hele kraterkanten, Knut i retning med klokka og vi i retning mot klokka. Vi møttes ved høyeste punkt, en rød fjellknaus med mange røde steinblokker rundt. Et helt spesielt og dramatisk landskap, særlig når man tenker på hvilke krefter som var i sving her i 1732. Nå var det meste av kraterkanten dekket av tykk mose, og det ble dype fotspor etter oss. Vi forsto da at denne øya rett og slett ikke tåler masseturisme, da ville den karrige vegetasjonen bli helt ødelagt. Så de nye vernereglene for Jan Mayen har absolutt noe for seg. Vi fullførte runden vår, og Åke løp en tur ned i kraterbunnen før vi returnerte til sekkene. Åke måtte også ha med seg en liten fjelltopp ved siden av krateret, så han kom nedover litt senere. Knut og jeg returnerte til dalbunnen, der vi møtte Morten og Pål.

Vi hadde litt dårlig samvittighet for sporene i mosen, men ”ekspertene” fortalte oss senere at den ville reparere seg selv ved første regnskyll. Vi håpet at det var riktig, og slo oss til ro med det.

Forrige 1 2 3 4 5 6 7 8 Neste


Se bildeserie... (20)




Disse sidene er skrevet av:
Torgeir Næss Eraker