Forrige 1 2 3 4 5 6 7 8 Neste


Andre dag med tur fra basecamp
Det var dag 2 i høyden. Noen av følget var fornøyde med å ha besteget hovedtoppen, og satset på en rolig dag i leiren. Det så ut til å bli en nydelig dag, og sola varmet opp teltduken allerede lenge før folk hadde tenkt å stå opp. Vi som skulle til topps igjen sto opp i 8-tiden. Noen karer fra stasjonen skulle egentlig slå følge med oss oppover denne dagen, men vi oppdaget snart at de hadde passert, vi kunne se dem oppe i brefallet over Nunataken. Vi fikk senere vite at de hadde hatt bedre fremdrift enn ventet, og siden det ikke var noe liv i leiren hadde de fortsatt oppover på egenhånd. Etter frokost og litt pakking og fordeling av utstyr labbet vi i vei mot Nunataken, denne gangen uten tau (Arnes tau lå igjen ved Nunataken fra i går). 7 av 10 (Morten, Pål, Nils, Erik, Arne, Åke og meg) var på vei oppover i ulikt tempo, nå på hardfrosset snø, ganske ulikt den solsmeltede sukkersnøen vi hadde på returen i går.

Ved Nunataken samlet vi oss til en kort pause med litt planlegging før vi bant oss inn i tauet. Det ble litt prøving og feiling med inndeling avtau for et 7-mannslag, men vi fikk det til etter hvert. Karene fra basen var nå ute av breen og inn på den snødekte fjellryggen. De fulgte tydeligvis vår rute fra i går. Vi la i vei i samme rute, foreløpig uten stegjern. Forbi de samme artige isformasjonene som i går, men etter hvert ble det brattere og brattere. Risikoen ble vurdert som for stor, og alle mann tok på stegjernene. Vi kom til den store sprekken, og gikk langs denne til snøbroen i øst. Broen var der fortsatt, og den bar oss for tredje gang. Litt mer bre og en snøbro til, og vi var inne på fjellryggen. Denne gangen la vi kursen litt mer østover, siden vi skulle mot den østlige delen av krateret. Det gikk effektivt, nå uten tau, og vi var snart oppe på kraterkanten, litt øst for Wordiettoppen. Det hadde vært bortimot vindstille så langt, men nå fikk vi nordavinden midt i fleisen. Aktivitetsnivået gikk også ned en del, så nå var det tid for å ta på litt mere klær. Utsikten var like slående som dagen før, med blå himmel og den klareste luften du kan tenke deg. Etter omkledning og fotografering var vi klare til å ta fatt på dagens utfordringer.

Rutevalg på andre toppstøt, basecamp markert med grønt. Klikk på kart for større utgave. Kartutsnitt gjengitt med tillatelse fra Norsk Polarinstitutt, tillatelse 1/2009. © Norsk Polarinstitutt.

Dagens første store mål, Mercantontoppen, har en majestetisk profil. Den minner litt om Glittertinden i Jotunheimen, bare at snøflanken er mye brattere. Vi kalte den også Glittertind internt i gruppen. Nå lå den der og ventet på oss, men først måtte vi ned i et skar og over en fortopp. Denne fortoppen er også vakker, med to nøyaktig like høye toppunkter på snøkammen sin. Vi kalte den Tvillingtoppen internt, og denne var ikke spesielt utfordrende. Flanken mot øst er temmelig bratt også her, og enkelte fikk litt problemer med å gå usikret ned til skaret mot Mercantontoppen. Alle kom seg velberget ned dit, og borte på Haakon VII var karene fra basen allerede oppe. Runar fra båten var også med dem. Arne og jeg var først oppe på Mercantontoppen, og fikk se den vanvittige snøeggen som fører over til Hakluyttoppen. Etter litt diskusjon gikk jeg ut som prøvekanin, og sikret meg selv ved å kjøre hele skaftet på isøksen ned i den harde snøen. Det var bratt i 3 retninger, og det gikk fint så lenge man kunne flytte en arm/fot om gangen. Men eggen var lang, og den ble stadig slakkere i lengderetningen. Etter å ha kjørt isøksa ned i snøen et stort antall ganger var høyrearmen sliten. Eggen føltes nærmest flat, og det var tid for å reise seg opp. Det var fortsatt bratt ned på sidene, så eneste fornuftige mulighet var å gå med ett stegjern mot hver side og isøksa i høyeste beredskap. Etter noen nervepirrende minutter var eggen passert, og jeg kom inn på et platå på laveste punkt mellom Mercantontoppen og Hakluyttoppen. Langt der oppe hadde de rigget opp et rappellfeste ved hjelp av en snøbolt, og Erik hadde allerede rappellert ned til der eggen slakker av. Nå gikk også han oppreist over eggen, mens Morten var på tur ned. Arne plukket med seg snøbolten og tauet og gikk ned på egenhånd, mens de tre andre hadde snudd. Snart var vi fire samlet på platået i lavpunktet, og det var tid for å roen ned nervene med en god pause. Derfra så vi en liten topp som kan være en 10m-kandidat nede i lia på østsiden av Mercantontoppen, men på grunn av lang tur og usikkerhet om høyde og primærfaktor lot vi den ligge i fred.

Våre tre møtte gruppen fra basen borte på kraterkanten, og siden vi bare hadde med oss ett tau oppover måtte de be om å få "haike" ned gjennom brefallet (tauet vårt var med over snøeggen). Runar er en sprø skikjører, og kjørte ski ned igjen... Alle kom seg velberget ned til leiren, og etter en livreddende Coca-cola fra våre forsyninger kom også alle fra basen seg velberget hjem.

Vi fortsatte mot Hakluyttoppen, over et parti som på avstand hadde sett svært bratt og vanskelig ut. Nå løste det seg enkelt, og vi var snart oppe på en bred snødekt fjellrygg. Enkelte mindre avsatser og toppunkter bortover ryggen, og siden vi ikke var 100% sikre på hva som var høyeste punkt måtte vi besøke alle. Vi oppdaget også en "tann" på innsiden mot krateret, og vi måtte selvsagt klatre opp på den. Halvspennende klatring i svært løst fjell, heldigvis noe frosset... Målinger viste imidlertid en primærfaktor på under 10 meter, på tross av iherdig graving i snøen for å finne laveste punkt i skaret. Etter dette fortjente vi enda en god pause i sola. Det hører med til historien at det finnes to "tenner" til i området, men der var både atkomst og klatring så utsatt og farlig at vi lot den være. Begge heller kraftig ut omt krateret, og fjellet består av pukk og støv som er stablet sammen. Vi satser på at også de er under 10 meter, og hvis de på et tidspunkt blir målt til noe annet får vi heller akseptere at vi mangler et par små topper her oppe i nordvest. Det samme gjelder for kandidattoppen under Mercantontoppen.

Litt senere måtte vi ned en lang og ekstremt bratt snøbakke, heldigvis nordvendt og hardfrosset. Under oss lå en bratt bre med noen digre sprekker, så et fall her var uaktuelt. Vi gikk så sikkert som vi kunne, og kom etter hvert ned i skaret mellom Hakluyttoppen og Gjuvtinden. Sistnevnte var vårt endelige mål, en topp der vi ikke hadde funnet noen dokumentasjon om eventuelle førstebestigninger. Kanskje var vi de første mennesker her..? Vi ville prøve oss på en direkterute i fronten, via et skrått galleri. Opp galleriet gikk det fint, men ruten videre var svært løs. Vi gikk opp én og én, mens de andre holdt god avstand, og alle 4 kom seg til topps på dagens siste mål, Gjuvtinden.

Under Gjuvtinden dampet det fortsatt fra fjellsiden og fra sprekker i isen, et tegn på at denne vulkanen ikke er helt død, bare sovende... Dette satte en ekstra spiss på opplevelsen, vi var jo faktisk på toppen av en stor vulkan... Det var mye støv/aske på snøen i området. Returen fra Gjuvtinden ble lagt litt nedover flanken mot øst, slik at vi også fikk testet ut en enklere rute. Her var det flere bratte snøbakker, men ingen store problemer. Litt småklyving for å komme ned i skaret igjen. Der begynte den egentlige returen. Det var allerede kveld, og vi hadde en lang tur foran oss. Retur samme vei, over Hakluyttoppen og over den spennende eggen til Mercantontoppen. Eggen så enda mer spenstig ut nå, med sol på en side og skygge på den andre. Det ble nok en tur med høy konsentrasjon, klyving på bratt snø mot toppen. Nå drev noen skyer inn over toppene, og Haakon VII forsvant nesten for oss. Vi gikk til skaret vest for Wordiettoppen, der vi kom opp den første dagen. Morten ville kvalitetssikre noen GPS-målinger på toppene videre vestover, og Arne slo følge. Jeg ble også med, men da de to bestemte seg for å gå helt bort på Haakon VII fikk jeg dårlig samvittighet overfor Erik, som ventet i skaret. Bestemte meg derfor for å returnere til skaret. Vi ventet litt til, men på grunn av litt surt vær bestemte vi oss for å begynne på returen. Da vi kom ned til innsteget mot brefallet tok vi nok en pause for å fotografere og vente på Morten og Arne, men de lot vente på seg. Til slutt bestemte vi oss for å etterlate tauet og gå usikret tilbake til leiren. Vi var lommekjent i ruta, og anså det som trygt nok å gå ned med stegjern og isøks, særlig sett i lys av det vi hadde gjort tidligere på dagen... Det gikk raskt nedover, med løs sukkersnø på toppen av fastere snølag. Vi kom oss greit over, og ved Nunataken ble vi møtt av Turid og Kjell Iver. De hadde blitt litt bekymret når bare to av fire kom ned fra fjellet, men nå var også de to siste synlige øverst på breen. Vi ruslet til leiren sammen med Kjell Iver, mens Turid ventet ved Nunataken til Morten og Arne kom "i land". Det nærmet seg midnatt når alle var tilbake i leiren, og nå gikk det ikke lenge før samtlige var godt nede i soveposen. Sola var fortsatt oppe, men den varmet ikke så mye nå.

Forrige 1 2 3 4 5 6 7 8 Neste


Se bildeserie... (41)




Disse sidene er skrevet av:
Torgeir Næss Eraker