Forrige 1 2 3 4 5 6 7 8 Neste


Første dag med tur fra basecamp
Vi hadde sovet en natt på frossent underlag, noe ikke alle hadde like mye erfaring med. Nå var det ikke Morten som vekket oss, men sola... Den stekte på teltduken, og det varte ikke lenge før det ble uutholdelig varmt i soveposene. Da var det bare å sette seg opp og ta fatt på dagens første gjøremål, å smelte vann. Vannet fra Island gikk stort sett med på turen oppover. Det gikk fort og greit med de beste primusene, men her var det stor forskjell på utstyret. En av dem virket knapt, men siden de andre virket fint fikk vi likevel smeltet nok vann til turen. Etter frokost og vannproduksjon begynte folk å bli klare. Stegjernene var på, sekkene var pakket, og alle var koblet inn i tau.

Det hadde gått en del tid siden breredningskurset på Finse, så nå var det tid for å repetere litt. Vi delte oss i to taulag og begynte dagen med litt redningstrening. Det meste satt sånn noenlunde, og etter å ha plassert rett person i de viktigste posisjonene i hvert taulag var vi klare til å forlate leiren. Morten og Erik ledet hvert sitt lag.

Mortens lag gikk først, og Eriks lag fulgte tett etter. Vi la i vei oppover snøbakken mot Nunataken, i et tempo som passet de fleste. Det var forspor i snøen her også, så det var lett å stake ut kursen oppover. På tross av sol i leiren kom vi snart inn i felter med tåke, noen skyer som drev rundt toppen og dultet borti oss av og til. Etter hvert forsvant disse helt, og både breene og toppen lå åpen for oss. Det var et fantastisk syn, med ville breer som styrtet ned fra en bred toppkjegle. Det var nok ingen av oss som angret på den lange båtturen akkurat nå nei...

På vei opp til Nunataken passerte vi 2-3 bresprekker, den ene ganske stor, så den uskyldige snøbakken vår var nok ikke så snill som vi trodde. Men sprekkene gikk på tvers av fallretningen, og sprekker av betydning kunne observeres ved forsenkninger i snøen eller synlige sprekker lenger ute til siden. Noen mindre gjennomtråkk ble det likevel på turen. Vi nærmet oss Nunataken, denne svarte steinhaugen som splitter Kronprins Olavs bre i en sørgående (Sørbreen) og en vestgående del (Kerckhoffbreen). Her fikk vi fast grunn under føttene igjen, en fin avveksling fra et lenger opphold på snø og is. Det ble en lang pause der, med behørig fotografering og planlegging. Brefallet ble studert i detalj, og en foreløpig kurs ble satt. Folkene fra basen hadde gått opp mot venstre, men de ble stoppet av vanskelige sprekker. Vi så bedre muligheter utover mot høyre, kanskje kunne vi krysse over til den snødekte fjellryggen øst for breen.

Alle hektet seg inn på tauet igjen, og vi forlot de gamle fotsporene og siktet mot høyre innover brefallet. Lenger ute til høyre så vi enorme isformasjoner med store tårn og sprekker, og det gikk sakte oppover, delvis på grunn av hyppig fotografering. I vår trasé så breen fin ut, foreløpig bestående av slakke snøbakker. Det dro seg til etter hvert, bakkene ble brattere, og vi kom til dagens første store bresprekk. Her gikk det fint å hoppe over med stramt tau. Mer fotografering, flere diskusjoner om rutevalg, og vi endte opp med å dra oss enda lenger over mot høyre. Breen ble stadig brattere, men samtidig hadde sola tint opp snøen slik at det øverste laget var godt å tråkke spor i. Oppe på en avsats i brefallet ble det en ny pause.


Rutevalg på første toppstøt, basecamp markert med grønt. Klikk på kart for større utgave. Kartutsnitt gjengitt med tillatelse fra Norsk Polarinstitutt, tillatelse 1/2009. © Norsk Polarinstitutt.

Da taulagene våre var klare til å gå videre var vi også enige om at det var for bratt å gå rett opp eller til venstre, selv om noen av oss ønsket å utforske det litt mer. Vi gikk fortsatt mot høyre, og møtte snart på en enorm bresprekk. Denne var rett og slett fryktinngydende, og tilsynelatende bunnløs. Vi hadde med en laser avstandsmåler, og nå kom den til nytte for første gang. Sprekken var flere meter bred, og minst 25 meter dyp. Terrenget nedenfor var bratt, og vi måtte nå gå på eggen mellom sprekken og den bratte snøbakken for å komme videre. Hvis noen i laget falt ville eneste mulighet være å hoppe ned på motsatt side, og dette var også vår taktikk her. Ingen falt, heldigvis, og et stykke bortenfor smalnet sprekken inn mot en liten snøbro. Dette ble vår mulighet, og vi benyttet oss av den på tross av at enkelte var skeptiske. Med stramt tau og isøksforankring kom alle seg trygt over sprekken. Deretter fulgte noen flere bratte snøbakker, og vi sto foran breglippa mot fjellryggen øst for breen. Også her fant vi en snøbro, kanskje litt mer tvilsom enn den forrige, men alle kom seg over denne også.

Inne på den snødekte fjellryggen valgte det ene taulaget å gå fritt, mens det andre beholdt tauet på. Men som de individualistene vi var, hadde vi ikke den samme disiplinen i laget nå, vi gikk side om side oppover med tauet hengende bak eller i en kveil i hånden. Alle hungret etter å komme opp på kraterkanten, og tempoet økte betraktelig. På kanten ble vi møtt av et fantastisk syn, med en hvit kraterbunn omkranset av en lang rekke flotte fjelltopper. Mot høyre hadde vi Mercantontoppen, Hakluyttoppen og Gjuvtinden, og mot høyre tronet dagens mål, Haakon VII Topp. Rundt hele krateret var det en enorm bresprekk full av hengende istapper, den minnet mest om en gigantisk haikjeft som var klar til å sluke alt som kom dens vei...

Nils var på vei mot stortoppen før vi andre fikk summet oss, med Turid like bak. Vi andre kom litt etter hvert, og det gikk ikke lenge før Nils og Turid ble noen bitte små figurer i det storslåtte hvite landskapet. Oppe på ryggen var det ingen fast grunn å se; alt var innpakket i enorme snøkapper på denne siden av krateret. Underveis prøvde vi å måle primærfaktor på noen småtopper med laser, men det gikk heller dårlig. Dermed ble GPS løsningen, og det ble registrert flere GPS-tracks på turen mot Haakon VII. Erik prioriterte fotograferingen, og lå for det meste bakerst i løypa.

På veien passerte vi flere småtopper, både over og under 10 meters primærfaktor. Ved den ene toppen var det et hull i snøen et stykke innenfor, der vi måtte være forsiktige for ikke å falle gjennom og ned i krateret. I det siste skaret var det også en liten rund sukkertopp som helt klart var mindre enn 10 meter, men de fleste var bare nødt til å ta turen oppom likevel. Noen bratte snøbakket til, og vi var oppe på topplatået. For å komme opp på selve toppunktet måtte vi klyve opp på en bratt snøkuppel, men alle 10 kom seg greit opp dit. Turens store mål var innfridd for samtlige! Utsikten var enda mer formidabel derfra, med alle kratertoppene på rekke og rad. Under oss lå skyene og hindret fri sikt nedover Weyprectbreen, og de slapp dessverre ikke taket. Skyene stanget mot Beerenberg på nordsiden, fordelte seg på begge sider og gikk forbi. Dette fører til at det ofte er klarvær på sørsiden av fjellet, med Eggøya og slettene på Midt-Jan. I den retningen var sikten god, men nordover var det lite annet enn skyer å se. Det kom også en grå front sigende. Etter toppstøtet samlet vi oss i le bak snøkuppelen, og Kjell Iver meldte fra til basen og båten over radio om at alle var oppe.

Selv om været var på sitt beste var ikke dette noe blivende sted. Det var litt vind, og det ble fort kaldt å være i ro. Derfor ble tiden på toppen kort, og vi begynte på returen. Det gikk fort bortover ryggen, og det ble også tid til et nytt mislykket forsøk på lasermåling. Vi samlet oss i det samme skaret der vi kom opp. Noen av oss hadde vurdert å fortsette østover kraterkanten i dag, men nå kom det mer vind, og den observerte fronten var temmelig nær. Vi tok heldigvis til fornuften og droppet den planen. Etter en liten tur opp på Wordiettoppen returnerte hele følget til basecamp i samlet flokk. Tauet lå klart, så det var bare å koble seg inn. Vi kom snart i le for vinden, og hadde en fin tur i egne spor mot Nunataken. Den øverste snøbroen hadde myknet opp i løpet av dagen, og vi fikk vårt første skikkelige gjennomtråkk... Det gikk bra, ingen falt i sprekken, men opplevelsen satte en støkk i flere. Vi passerte den største sprekken, og resten var grei skuring.

På veien ned så vi et område der fjellet under breen trolig har en hard kul, slik at breen sprekker i fire retninger ut fra et definert senterpunkt. Dette bare måtte vi studere nærmere, så det ble en liten omvei på returen. Sprekkene var flere meter brede, og det var en spesiell følelse å stå på kanten og se utover de ville formasjonene. Fotografen Erik fikk til og med et bilde av Vestkapp gjennom en av sprekkene. Vi fortsatte nedover, og kom snart inn på trygg grunn på Nunataken. Der ble ett av tauene lagt igjen til neste dag, og alle gikk fritt nedover til leiren. Da vi kom frem var klokka allerede 22:00, så det var godt at planen om østryggen ble frafalt... Rundt toppen drev nå et system av raske stormskyer, men nede i leiren var det vindstille. Det smakte godt med en pakke turmat. For dem som hadde puttet øl i sekken smakte det også herlig med en iskald pils i kveldssola. Det gikk ikke lenge før roen senket seg i leiren...

Forrige 1 2 3 4 5 6 7 8 Neste


Se bildeserie... (66)




Disse sidene er skrevet av:
Torgeir Næss Eraker