Forrige 1 2 3 4 5 6 7 8 Neste


Båttur over havet det blå
Fredag kveld klokka 23:00 la vi ut fra Isafjordur, foreløpig for motordrift. Kapteinen vår het Sigurdur, og før avgang holdt han et lite sikkerhetskurs der hovedbudskapet var "Ikke fall i vannet!". Han snakket godt dansk og skjønte norsk, så praten gikk lett. Kompanjongen, Runar, forstod også mye norsk, men snakket helst engelsk. Utover fjorden hadde vi sola midt imot, og det var herlig å sitte på dekk i midnattsol mens vi cruiset gjennom de små bølgene. De fleste gikk snart til sengs, men vi hadde også en enkel vaktliste for å unngå at Sigurdur eller Runar måtte være helt alene våkne. De gikk 3- og 4-timersvakter hele turen, dag og natt.

Neste morgen var det ikke lenger noe land i sikte. Det var tåke på havet, og vi så lite annet enn vann, tåke, fugl og enkelte hvaler. Morten så bare ”hvitfugl” og ”svartfugl”, mens ekspertene Erik og Arne så flere titalls fuglearter på turen. Folk begynte å bli sjøsyke, og de fleste ble mer eller mindre berørt av dette på turen, inklusive Runar. Løsningen ble å sitte på dekk eller holde senga. Dagen gikk sakte, og båten gikk stort sett for motor på grunn av motvind. Sigurdur serverte tørrfisk som snacks og suppe/lapskaus som middag, men for enkelte var det bare chips og cola som funket. Vi hadde kjøpt inn øl i Isafjordur, men den ble ikke rørt på båtturen.


Båttur over havet mellom Island og Jan Mayen. Klikk på kart for større utgave. Kart med ukjent opprinnelse.

Søndagen var mye lik som lørdagen, uten land i sikte noe sted. Vindstyrken varierte en del, og det var færre fugler å se. Havhesten (fugl) fulgte oss imidlertid det meste av turen. På kvelden blåste det opp en del, og båten stampet voldsomt mot bølgene. Vannet skylte over dekk, og siden ikke alle luker var helt tette rant det også noe vann inn i kabinen og ned i soveposen til enkelte. Vann fra gråvannstanken kom også opp i dusjen når båten krenget, og dette medførte en svært dårlig lukt i kabinen, noe som ikke akkurat hjalp mot sjøsyken...

Mandagen begynte på samme måte som foregående dager, og om morgenen hadde været løyet litt. Sigurdur hadde lagt om kursen litt for å omgå det verste været, noe som resulterte i litt bedre forhold ombord, men et halvt døgn lenger reisetid. Ca. klokka 16:00 kunne vi endelig skimte øya langt foran oss, men det tok flere timer før den kom særlig nærmere. Utpå kvelden passerte vi Sørkapp, på vei oppover langs sørøstkysten. Antallet fugler økte betraktelig. Det var kveld, og de strømmet inn fra havet i retning fuglefjellene på Jan Mayen. Farvannet var svært uryddig, med store skjær og tårn lang ut fra land. Vi passerte Olonkinbyen og nærmet oss Eggøya, et landemerke på midtre del av Jan Mayen. Eggøya er et gammelt krater som trolig lå som en selvstendig øy like utenfor kysten, men et vulkanutbrudd på 1700-tallet gjorde den landfast. Havet og været har også erodert bort den ytre halvdelen av kraterkanten.

Fra båten så vi hele sørsiden på Beerenberg, vårt mål for turen. Fjellet badet i sol fra topp til tå, og synet var imponerende og litt skremmende. Breene så ville og vanskelige ut, særlig i øvre del. Vi la merke til noen tydelige spor i snøen på breen, de gikk svært målbevisst i retning Nunataken, en liten fjellknaus som stikker opp av breen i ca. 1750 meters høyde. Litt over denne forsvant sporene. Vi lurte litt på hvem som hadde laget disse sporene, men konkluderte fort med at det måtte være folk fra basen som hadde vært på fjelltur en av de siste dagene. Ingen dyr ville lage slike spor direkte oppover fjellet...

Det nærmet seg tid for landgang. Vi hadde planlagt å gå i land like sør for Eggøya, men da vi nærmet oss kom det en radiomelding på tydelig møredialekt. Det var stasjonsjefen, Åge-Leif Godø, som advarte oss på det sterkeste mot å gå i land i dette området. Det var kvikksand litt innenfor stranden, så han rådet oss heller til å gå i land på nordøstsiden av Eggøya, i Jameson bukta. Sigurdur la om kursen og gikk noe mer nordover. Da vi passerte fikk vi også se den imponerende blankskurte fjellveggen på Eggøya, med bølger og andre fjellformasjoner, et mektig syn. På stranden sto en forsvarsgrønn Mercedes, og ved siden av den sto Godø og en kollega fra basen og fulgte oss med kikkert.

Vi ankret opp, og siden det ville ta litt tid å få oss i land dro Godø & co tilbake til basen i Olonkinbyen. Ankeret ble sluppet ned ganske langt fra land, Sigurdur ville ikke ta noen sjanser med båten i det farlige farvannet. Runar og Sigurdur brukte en del tid på å rigge opp gummibåten, en bitteliten Zodiac, og samtidig sto vi alle klare til å gå ombord. Erik og jeg stilte som prøvekaniner, og dro sammen med Runar på første tur til lands. Vi hadde på oss overlevelsesdrakter alle tre, og hensikten var å finne ut hvordan det var å komme seg på land. Alt gikk greit, og vi landet på en flott sandstrand i noe som lignet på et månelandskap. Dønningene slo mot stranden, men for oss var det uproblematisk. Vi dyttet båten ut igjen, og Runar dro ut for å hente neste gruppe. Han kom tilbake med båten full av folk og bagasje, totalt overlesset, med kun Runar i overlevelsesdrakt. Båten drev inn på stranden på en dønning, satte seg ned på sanden, og neste dønning slo over akterspeilet og fylte båten med vann... Noen våte sko og misfornøyde fjes, men ellers gikk det veldig bra.

Jan Mayen - fakta
  • Arktisk øy mellom Grønlandshavet og Norskehavet.
  • Posisjon mellom 70-72° nord og 8-9° vest, ca. 600km nordøst for Island.
  • Høyeste punkt; Beerenberg 2277 moh.
  • Areal ca. 377km², lengde ca. 53km, bredde 2,5-15,8km
  • Hele øya består av vulkansk landskap. Siste utbrudd i 1985, nær Nordkapp. En del grønt landskap på Sør-Jan, sandsletter på Midt-Jan og fjell og isbreer på Nord-Jan.
Kilde: wikipedia.org
På land ble vi møtt av et helt spesielt ørkenlandskap, med sand og steinhauger over alt. Det føltes som om vi hadde landet på månen... Og på stranden lå det tusenvis av grå tømmerstokker, pluss litt diverse skrot fra fiskerinæringen. Landskapet var stygt og vakkert på samme tid, og det var litt underlig, men deilig, å endelig komme på land. Vi bar alt utstyret opp til en høvelig leirplass ca. 100 meter fra stranden, og der ble teltene satt opp for første gang. Vi hadde fått med oss seks 2/3-mannstelt, men kun fem av disse ble tatt i bruk. I tillegg satte vi opp en stor lavvo som utstyrs- og fellestelt. Det var tid for å kokkelere litt selv, og det smakte godt med litt middagsmat, selv om det var sent på kvelden.


Ilandsetting fra Aurora, leirplass markert med grønt. Klikk på kart for større utgave. Kartutsnitt gjengitt med tillatelse fra Norsk Polarinstitutt, tillatelse 1/2009. © Norsk Polarinstitutt.

Ikke lenge etter at vi hadde fått opp teltene kom det en Mercedes kjørende på stranden. Det var stasjonssjefen som ville hilse oss velkommen. Han fortalte oss mye om Jan Mayen og livet på øya, og inviterte oss samtidig til å feire St. Hans med besetningen på basen på lørdag. Det takket vi selvfølgelig ja til, med et lite forbehold om at vi var ferdige med alt vi skulle gjøre på Beerenberg innen den tid. Han ba også om daglige rapporter over radioen, slik at de kunne følge med på det som foregikk. Vi hadde fått låne radio og satelittelefon fra henholdsvis Aurora og EcoExpeditions, og dette utstyret skulle vi ha med oss oppover. Etter å ha fortalt om vulkanutbrudd, drivtømmer fra Sibir og mye mye mer, var det tid for å returnere til basen igjen. Kveldssola lyste svakt mot de bratte fjellsidene på Eggøya, og det gikk ikke lenge før det var stille i leiren. Runar og Sigurdur sov ombord i Aurora.

Forrige 1 2 3 4 5 6 7 8 Neste


Se bildeserie... (23)




Disse sidene er skrevet av:
Torgeir Næss Eraker