Turartikkel
Dato 09.09.2007
Turdeltagere Morten Helgesen
Torgeir N. Eraker


Rutevalg inntegnet, retur stiplet. Klikk på kart for større utgave. Kart gjengitt med tillatelse fra Statens Kartverk.

Det ble lite søvn natt til søndag. Veodalens værguder hadde pustet på lavvoen hele natten gjennom, og flere ganger var jeg overbevist om at den kom til å gå over ende. Og hver gang det gikk bra var jeg glad for at jeg hadde plugget, bardunert og steinsatt den på alle bauger og fronter. Klokka 05:30 var jeg våken nok en gang, og kikket ut for å se om det varslede værvinduet dukket opp. Jeg hadde en avtale om tur med Morten hvis været ble bra, men nå så det lite lovende ut. Grå skyer så langt jeg kunne se, litt regn i lufta... Jeg krøp godt ned i soveposen igjen.

Morgenstund har gull i munn
Torgeir! Er du våken? Morten var utenfor lavvoen. Jeg bråvåknet og så på klokka, den var over 6. Husker ikke helt hva jeg svarte, men jeg kravlet i alle fall ut av soveposen og kikket ut. Morten så nesten uforskammet frisk og rask ut, men han måtte likevel innrømme at han var litt trøtt, så han gikk tilbake til bilen og sov litt mens jeg gjorde meg klar. Værvinduet vårt var på plass, og alt så lovende ut. Jeg hadde egentlig tenkt å pakke sammen lavvoen før vi skulle gå, men det ble det ikke tid til nå. En rask frokost, pakke sekken og så avgårde.

Langt, langt og lenger enn langt
Vi fordelte litt utstyr på parkeringsplassen før vi satte oss på hver vår sykkel og la i vei innover mot Glitterheim. En fin grusvei som bare stiger ca. 80 meter på 6-7 kilometer, men litt opp og ned blir det likevel. En nydelig morgen med sol og lite vind. Vi lå litt etter skjema, klokka var 8, men målet stod ved lag; traversen av Veobrehesten. Vi parkerte syklene ved Glitterheim og la i vei innover stien mot Spiterstulen, det første stykket gjennom tett småskog/kratt. Oppe til høyre så vi snøkammen på Glittertinden, en mektig topp sett fra dalen. Ikke lenge etter fik vi første glimt av dagens mål, og veien inn dit virket uendelig...

Veobreens forgård
Et stykke før stien begynner å stige opp i Veslglupen forlot vi denne. Vår rute gikk langs Veo et lite stykke, men etterhvert innover morenelandskapet nord for Veobreen. Veotinden viste en skarp profil mot himmelen fra denne vinkelen, og ble hovedmotiv i flere bilder denne dagen. Morena ble grovere og grovere, og på et kort parti ble det rene klatringen forbi de grove blokkene. Et morsomt innslag på turen. Vi kom frem til tjern 1651, der den nordlige brearmen kommer ned. En flott breportal helt ut i vannet, og vi skulle opp snø-/isbakken på venstre siden av denne. Det ble en kort matpause her, mens vi fant frem stegjern og isøks. NB! Vannet her var svært lite delikat, husk å fylle vannflaska et annet sted...

Et ærlig forsøk
Vi la i vei oppover bakken. Bare noen få smale sprekker her, men meget bratt i starten. Det gikk sakte oppover, men snart var vi i land på morena markert med 1964 på kartet. Av med stegjern, noen meter i steinrøys, og så inn på den flate breen ovenfor. Her var det fine forhold, og ikke noe behov for stegjern. Målet lå rett foran oss, og vi gledet oss til å begynne på klatringen. Det lå mye stein oppå breen, og da vi nærmet oss fikk jeg se den enorme vindgryta under hesten for første gang. Vi gikk inn i gryta på laveste punkt og sonderte terrenget litt. Planen var å klatre opp nordøstryggen, men renna ved siden av var også et alternativ. Vi bestemte oss for å forsøke ryggen, og snart fant vi et brukbart innsteg på det gule fjellet. Ei bunnløs breglippe satte en ekstra spiss på opplevelsen... Morten ledet første del. Fast fjell med gode tak, kanskje noen punkter med grad 3. Jeg kom etter og skulle lede videre oppover. Brått skiftet fjellet karaktér, og jeg kom opp til et 2 meter høyt belte av løst smuldrefjell. Fant ingen steder å sette kiler, og ble gående litt frem og tilbake på ei hylle med mye løsgods. Fjellet over det løse beltet var meget bratt, men det så klatrebart ut. Fornuften tok overhånd, og jeg returnerte til standplass. Vi bestemte oss for å droppe ryggen og heller prøve å traversere bort til renna. Morten gjorde et forsøk, men måtte snart gi seg på det prosjektet. Tiden hadde gått fra oss, og det hadde skyet til så kraftig at Leirhøi var borte. Værvinduet vårt var i ferd med å lukke seg.

Normalveien
Vi rappellerte ned igjen og hoppet over breglippa. For å slippe å returnere med helt uforrettet sak bestemte vi oss for å gå opp normalveien, det vil si opp breen sør for toppen. Her er det noen enorme sprekker i brefallet, så tau, isøks og stegjern kom til nytte igjen. Opp langs kanten av vindgryta og videre inn i botnen mellom Veobrehesten og Leirhøi. Litt sikk-sakk for å komme forbi sprekkene på noenlunde trygt vis, og snart var vi inne på trygg grunn igjen. Herlig høyfriksjons raudberg mot toppen. Nå snødde det. Vi kom opp på ryggen mellom hovedtoppen og østtoppen, og der ble det en pause. Morten ble værende der mens jeg spurtet ned på østtoppen og tilbake. Fin klyving i tildels luftig terreng. Høydemåleren viste en primærfaktor på 14 meter, men jeg stoler ikke helt på barometriske målinger lenger. Likevel er det liten tvil om at denne er over 10 meter. Da jeg kom tilbake hadde Morten rigget opp en slynge på hovedtoppen, og han var klar til å dra seg opp på den lille toppen nok en gang. Å klarte denne uten tekniske hjelpemidler er vanskelig, særlig med fjellsko. Vi brukte slynga begge to, og kom oss opp med litt strev. Selve toppunktet har neppe plass til mer enn én person om gangen.

Returen
Mitt primære mål var nådd, men vi hadde gitt opp traversen. Nå måtte vi returnere så raskt som mulig, for været ble stadig dårligere. På veien ned kikket vi opp på den lille toppen på eggen mellom Veobrehesten og Leirhøi, denne kan også ha primærfaktor rundt 10 meter. En annen gang kanskje, atkomsten så litt for vanskelig ut under disse forholdene. Dessuten hadde vi ikke tid til å forsøke, for vi måtte rekke tilbake til bilene før mørkets frembrudd og jeg skulle tilbake til Bergen samme kveld... Vi gikk med tau og stegjern over hele breen nå, og på vei nedover bestemte vi oss for å forsøke stien mellom Veopallan og Ryggehøi på returen. Dette ga litt enklere terreng enn på anmarsjen vår, men vi fant etterhvert ut at det gikk litt mer tid denne veien. Det regnet mer eller mindre hele veien tilbake til Glitterheim, og vi labbet i vei på en endeløs sti. Opp på syklene og tilbake til parkeringen, fremme ca. klokka 20. Etter litt sortering av utstyr satte Morten kursen hjemover mot Valdres. Jeg pakket sammen en søkkvåt lavvo og begynte på en laaang kjøretur mot Bergen...

Se bildeserie... (21)



Disse sidene er skrevet av:
Torgeir Næss Eraker