Turartikkel
Dato 02.08.2006
Turdeltagere Knut Eraker
Torgeir N. Eraker


Rutevalg inntegnet, klikk på kart for større utgave. Kart gjengitt med tillatelse fra Statens Kartverk.

Ferien gikk mot slutten, men det gode været holdt mer eller mindre stand. Denne dagen var værmeldingene rimelig gode, og vi bestemte oss for å ta en pause i uthusbyggingen og dra på tur. "Vi" vil si meg og brodern. Planen var å kjøre til Koldedalen og bestige Falketind, og i samme slengen skulle vi også ta med oss Stølsnostinden. En tur vi hadde snakket om lenge, faktisk flere år.

En grå morgen
Knut var oppe allerede 05:30, mens jeg drøyet til 06:00. Utenfor så været lite lovende ut. Det var en del vind fra sørøst, og himmelen borti der var mørkegrå. Noen få regndråper hadde allerede lagt seg på vinduene. Men vi var jo oppe, så vi bestemte oss for å kjøre over på det andre fjellet og se været an. I verste fall ble det bare en kjøretur til Eidsbugarden på oss denne dagen. Vi kom til Tyinkrysset, og etter en rask bensinfylling gikk ferden opp bakkene og innover langs Tyin. Været var utrygt, men det regnet ikke. De høyeste toppene lå innhyllet i hvite tåkedotter. Det hadde lysnet litt, og det var håp om tur likevel.

Veien i Koldedalen
Vi passerte Tyinholmen og begynte på veien innover Koldedalen. Eller rettere sagt; kjerrestien. Denne blir ikke vedlikeholdt mer enn høyst nødvendig, noe som medfører lav hastighet med alle normale biler. Bru nummer én førte oss inn i nasjonalparken første gang, bru nr. 2 førte oss ut igjen. Sistnevnte så ut som den skulle rase sammen når som helst, siden den har en tydelig knekk på tvers. Overbelastet av lastebil eller is..? Jeg vet ikke. Så kom vi til den berømte bommen ved nasjonalparkgrensa. Denne stod åpen. Må innrømme at det fantes en mikroskopisk bitteliten tvil i bakhodet et sted, men vi lot fornuften ta overhånd og kjørte helt inn. Veien er den samme, terrenget er det samme og at de få bilene som kjører i Koldedalen fortsetter helt inn har absolutt null betydning for miljøet. Og hvis et eventuelt forbud begrunnes med nasjonalparkens regelverk, så er det akkurat like forbudt å krysse bru nr. 1 som å passere bommen. Å bygge ny parkeringsplass ved bommen ville være et ekstremt overgrep mot naturen, da er det 100 ganger bedre å bruke plassen som allerede finnes inne ved Hydros hytte. Enten før alle kjøre helt inn, ellers får de stenge veien ved Tyinholmen og la folk parkere der. Kanskje en idé å sende byråkratene ut i marka av og til, så de lærer seg litt sunn fornuft før de setter seg ned med kart og grønn merketusj..?

Tåketur på Falkbreen
Vi skulle prøve oss på førstebestigerruta, opp fra Falkbreen/Snøggeken. Det var nå 186 år og 19 dager siden den først ble gått av Keilhau og Boeck, og nå skulle vi følge i pionerenes fotspor. I alle fall et stykke på vei. Fra bilen tok vi rett opp lia mot elva fra Falkbreen. Noe løst terreng i toppen der, men det var greit å ta seg frem. Over elva i osen på det lille tjernet, og på sti de siste metrene inn til brefronten. Jeg var litt sent ute med å fylle vann, og nå var det bare grått brevann tilgjengelig. Det fikk stå sin prøve, jeg fylte et par liter i drikkesekken. Vi tok på stegjern og gjorde klar for bretur. Breen var imidlertid så slak og snill at vi ikke så noe behov for tau foreløpig. Toppene lå fortsatt i tåke, og det så ikke ut til at den ville lette. Tvert imot, den seg nedover... Vi labbet i vei oppover breen uten helt å vite hvilken retning vi holdt, og kompass var det ingen som tenkte på å finne frem. GPS hadde vi heller ikke. Det ble å vandre oppover og bare håpe på at tåka skulle lette. Ble det for ille, så kunne vi alltids returnere. Det ble hvitt overalt, det eneste vi kunne se var 20-30 meter breflate på alle kanter. Vi gikk og gikk, og kom etterhvert til et brefall med dype sprekker. Etter en kort kartstudie ble vi enige om å søke mot venstre, for vi var trolig kommet ut på breens brattere nordflanke. Det ble traversering av isrygger mellom diverse store og små sprekker, og etterhvert så vi noen svaberg foran oss. Kunne dette være innsteget..? Litt rekognosering avkreftet dette, dette var bare en øy midt i breen. Det ble en lang pause, og vi bare ventet på en åpning. Til slutt ble vi enige om å gi tåka 5 minutter på å lette, ellers skulle vi snu. Da begynte det å lysne. Vi fikk oversikt over breen nedenfor, og fant ut at vi var langt inne i bregryta under Falketind. 5 minutter ble til 15. Det lettet litt til, og konturen av den sorte Falkungen trådte frem over oss. Nå visste vi akkurat hvor vi var, og vi så innsteget på ruta vår på den andre siden av brefallet. Vi hadde ikke vært så langt unna likevel.

Førstebestigerruta
Vi skulle fortsette. Tilbake på breen, og en ny travers tilbake over brefallet. Så var det bare å finne en vei videre nordover gjennom resten av brefallet. Vi hadde korrekt høyde, og det gikk rimelig greit å finne en vei på langs av sprekkene over blå isrygger. Det tok ikke mange minuttene før vi var inne på fast fjell igjen. Det meste av ruta lå fortsatt i tåke. Nedenfor på breen så vi to mennesker komme oppover, med kurs rett mot oss. Lettere å finne frem når tåka på breen er borte ja, men de måtte nok jobbe litt for å krysse brefallet. Vi pakket ned stegjern og isøks og gjorde klar for en fin klyvetur.

Hvis du har lyst til å gå turen og finne ruta selv, så kan du hoppe over neste avsnitt...

Jeg så et tydelig drag oppover mot høyre, og antok at ruta fulgte dette. Men det så ut til å være litt kronglete å komme seg opp til starten der, så andre muligheter måtte sjekkes ut først. Vi gikk et stykke videre mot høyre (nord) på fine hyller, og kløv oppover på greie sva- og hylleformasjoner. Etterhvert sa det stopp mot nord, med et vått svaparti. Vi måtte tilbake et stykke, men ville ikke gå for mye ned igjen. Det ble mer traversering på hylleformasjoner, og det gikk rimelig greit med gode tak. Fint med tørt fjell, sikkert ikke noe særlig hvis det var vått. Vi var tilbake på det skrå draget. Der var fjellet oppsprukket; skikkelig knudrefjell med trappetrinn. Vi fulgte draget slavisk ei stund, og det gikk lett. Noen litt mer avanserte punkter fantes, men med litt klyveerfaring er det uproblematisk. Et lite stykke under toppen delte ruta seg i to, og vi valgte å følge ei lita renne på venstre side. Mer morsom klyving der, og vi var oppe på ryggen mellom Stølsnostinden og Falketind. Om man finner riktig rute, så vil ingen av vanskelighetene her overstige grad 2.

198, 199, ...
Toppenes rekkefølge var ikke uten betydning. Etter Røynes 300-toppers liste hadde jeg nå besteget 197, og hadde et mål om at Falketind skulle bli nr. 200. Derfor skulle vi først mot Stølsnostinden. Det lå truende gråsorte skyer i horisonten, så det kunne godt hende at vi måtte avbryte etter 199. Men det skulle i såfall mye til... Det ble en god pause oppe på ryggen over førstebestigerruta, og vi la igjen alt utstyr som vi ikke ville få bruk for. Stølsnosbreen var snødekket, så det ville ikke bli behov for stegjern der. Vi la i vei bortover breen, i området mellom brekanten og breglippa, med kurs for bandet mellom Midtre og Austre Stølsnostind. Dette var mye enklere enn å følge ryggen over Austre, og vi hadde ikke allverdens tid før styggeværet var over oss. I land igjen på hvit urd, og opp på bandet. Litt enkel vandring i urda, og vi var oppe på dagens første 2000m-topp. Bare såvidt over, med sine 2001 meter. Utsikten var flott, men ville sikkert bli bedre på hovedtoppen. Skyene hadde nådd Eidsbugarden, og vi så at det høljeregnet borti traktene der.

En morsom topp
W.C. Slingsby var førstebestiger på Stølsnostinden i 1877, sammen med Anfinn Vetti og Hans Reusch. Slingsby uttalte i ettertid at dette var en av de morsomste toppene å bestige, og vi var i ferd med å finne ut hva han mente. Ned fra Midtre passerte vi allerede flere morsomme punkter, blant annet et passe bratt sva som voktes av en skrå pinakkel/blokk. Det gikk fint å ta seg ned i skardet under så fine og tørre forhold. Vi håpet det ville vare, så vi kom oss like greit tilbake. På avstand så det ut til at vi kunne ta oss ned på breen her og følge den tilbake, men herfra så det stygt ut. Vi bestemte oss for å ta samme vei tilbake, over Midtre. Men først stod hovedtoppen for tur. Sekkene ble forlatt i skardet, og vi begynte på oppstigningen. Jeg brukte tinderangleregelen, følg rygg vær trygg, mens Knut stort sett valgte letteste vei. Det ble litt morsom klyving på små hamre i nedre del, men mot toppen var det ikke så mye rygg igjen å følge. I stedet ble det flankevandring, samme rute som Knut. Det finnes nok morsommere topper... Vi var på toppen, og etter litt forblåst fotografering ble det retur. Regnet så ut til å passere nord for oss, nå regnet det skikkelig ved Leirvassbu. Men vi var ikke helt trygge, for det lå flere skyer på vent i sørvest.

Mens vi venter på regnet
Vi returnerte raskt til skardet. Der satt to personer og hadde pause nå, de samme to som vi hadde sett nede på breen tidligere. Her var det én ivrig toppsamler og én som hadde et litt mer avslappet forhold til det hele. Alltid hyggelig å treffe folk oppe i høyden, da de fleste som treffes på slike steder har ganske sammenfallende interesser. Vi tok snart farvel og fortsatte østover, mens de to karene gikk mot Stølsnostinden. Over Midtre møtte vi tre karer til; disse var på vei opp på Falketind for et par timer siden. De hadde planer om å ta seg ned på breen i skardet under Stølsnostinden og gå på ei grustunge i retning Morka-Koldedalen. Vi ønsket lykke til og fortsatte. Over breen i våre egne spor, og vi var tilbake på pauseplassen vår. Litt mat og drikke, og vi var klare for Falketind uten sekker. Regnet var avlyst, og sørvesthimmelen begynte å bli blå igjen.

Majesteten Falketind
Vi ruslet over en flat rygg, ren som et dansegulv av stein, hele tiden med målet i sikte. Den småskumle Falkungen lå også på lur, godt overvåket av sin store far. Terrenget var svært lettgått foreløpig, med flere avsatser med nye dansegulv. Helt frem til kanten mot bregryta, der smalnet ryggen av litt. Vi kom bort til foten av selve fjellet, og her var det rene stier i grusen etter flere generasjoner fjellvandrere. Noe løst, men det var ikke noe problem når man fulgte stiene. Først oppe ved toppkronen begynte det å dra seg til litt. Terrenget gikk over til hyller og store blokker, og det var færre opplagte ruter. Jeg fant en noenlunde grei utgave ved å traversere litt mot høyre forbi et hjørne. Tre steg til, og vi var oppe på toppeggen. Min topp nr. 200 var i boks!!! Og en så fin topp det ble... Fantastisk utsikt mot store deler av Jotunheimen, særlig Hurrungane. Når jeg først var her måtte jeg også ned på kanten for å kikke på Falkungen. Knut holdt seg på toppen. Der nede var det et høyt stup med overheng... Konstanterte at Falkungen herfra ville innebære en vanvittig rapell. Det var ikke folk nedi der, så jeg dristet meg til å slippe et par steiner i dypet. Ikke mange steder de faller så langt før de knuses mot svaberget...

Retur til snillere fjelltrakter
På toppen av Falketind ble vi sittende ei stund for å se om tåka slapp taket på Storen. Den forsvant nesten, og den kom tilbake. Regnværet var nå langt borte i Breheimen. Etterhvert gadd vi ikke vente mer, og la i vei nedover. Da forsvant den naturligvis, så det ble ny fotostopp i lia nedenfor. Tilbake på bandet, der vi pakket sekkene for retur. Tau og sele øverst, i tilfelle vi fikk bruk for det. Og det fikk vi. Hadde nok kommet oss ned uten, men det hadde tatt mye mer tid enn å rapellere. Det ble 3 raske rapeller og litt klyving på oss, og vi var tilbake til innsteget. Nå hadde vi heller ikke lyst til å traversere hele breen, så tauet kunne fortsatt komme til nytte. Nå skulle vi krysse brefallet rett nedover. Det ble stedvis ganske bratt, over 40 grader, og vi fikk god trening i stegjernsteknikk. Tauet var også godt å ha, men jøsses så skittent det ble. Nede på breflata ble tauet pakket bort, og det var bare å rusle direkte mot fronten. Der ble det ny pakking av utstyr før vi la i vei nedover lia i Koldedalen. Da vi var tilbake ved bilen var klokka 21, og vi var godt fornøyd med innsatsen. En kort fotopause nede i dalen, og så var det bare å sette kursen mot hytta på Hemsedalsfjellet igjen.

Se bildeserie... (38)



Disse sidene er skrevet av:
Torgeir Næss Eraker