Turartikkel

Dato	14.-15.07.2006
Turdeltagere	Morten Helgesen
	Robert Rogne
	Torgeir N. Eraker

Rutevalg inntegnet, klikk på kart for større utgave. Kart gjengitt med tillatelse fra Statens Kartverk.

Da kveldene var mørke og kalde sist vinter bestemte jeg meg for å benytte kajakk som fremkomstmiddel på Bygdin og Gjende i sommer. Dette ville gi en ekstra spiss på turopplevelsen, samtidig som jeg unngikk å benytte passasjerbåter som aldri burde ha vært der. Morten og Julia hadde også investert i kajakk i løpet av vinteren, og Morten meldte seg tidlig som turfølge. Turvalget ble gjort bare et par dager i forveien, og valget falt på en rolig to-dagers travers av alle toppene rundt Knutsholet. Tilfeldigvis hadde også Robert anledning til å være med, etter at første del av ferien hans hadde regnet bort i Visdalen. Dette skulle bli en flott tur, med ypperlig turfølge og gode værmeldinger.

Morgenstund har gull i munn
Jeg var på Hemsedalsfjellet, og skulle møte de andre ved Gjendesheim klokka 06:00. Dermed var det bare å komme seg opp klokka 03:00, spise frokost og komme seg avgårde. Turen gikk litt raskere enn planlagt, så jeg var fremme i god tid. På overgangen mellom Ryfoss og Skammestein fikk jeg med meg soloppgangen, og på Valdresflya var det en hel flokk Rudolf'er i veien. Jeg kjørte helt ned til vannet i Gjendeosen og pakket kajakken. Planen var å overnatte i lavvo der inne noen netter, så det var mye utstyr som skulle være med. Etter pakkingen hadde jeg fortsatt bra med tid, så jeg kjørte bilen tilbake til parkeringsplassen nærmest riksveien og gikk tilbake. Klokka nærmet seg 06:00, og Morten og Robert kom kjørende. De hadde bilen full av ting og tang, så jeg ba dem kjøre ned og pakke kajakk mens jeg ruslet vestover i morgensola. Etter ca. ett minutt kom bilen tilbake. Morten hadde sett hvite bølgetopper ute på Gjende, og noen padletur kom ikke på tale. Robert hadde ingen padleerfaring ut over litt prøving kvelden før, og da ville det være uklokt å legge utpå under slike forhold. Jeg ville prøve meg, og etter litt diskusjon ble vi enige; jeg skulle padle og M&R skulle ta båten til Gjendebu.

Grønt vann med hvit topping
Jeg hadde ikke kastet noe blikk videre innover fra Gjendeosen, men nå så jeg de hvite bølgetoppene. Det var litt sol fortsatt, noe som gjorde dem ekstra tydelige. Det så verst ut langs nordsiden, så jeg ville følge tett oppunder land på sørsiden. En teori om at det kunne være litt ly for vinden i sør ble raskt forkastet; vinden svinget innom hver eneste lille vik langs Gjendes bredder. Jeg kom bare noen hundre meter avgårde før alvoret tok til, med store bølger og kraftig motvind. Heldigvis hadde jeg drevet litt bølgepadling på Lustrafjorden noen dager tidligere, så bølgene bekymret meg ikke noe særlig. Selv om de stadig skylte over fordekket, og selv om det kom kontrabølger i alle retninger fra hamre og svaberg langs bredden. Verre var det med motvinden. Og vanntemperaturen. Jeg padlet uten hansker, og kombinasjonen av kaldt vann og mye vind fungerte dårlig. Løsningen ble å ta et smalere grep på åren, slik at hendene ikke kom nedi vannet så ofte. Det ble en kamp mot vinden innover, det var stedvis rett og slett tungt å dytte årebladet frem gjennom luften. Det gikk sakte vestover. På ett punkt ble jeg både forbannet og lei, og prøvde å avbryte ved å sette kursen direkte mot Memurubu. Det var ikke særlig lurt, for lengre utpå vannet var vinden mye sterkere. Det var rett og slett vanskelig å holde stø kurs rett mot vinden, og båten begynte å vingle fra side til side. Jeg vendte raskt tilbake mot sørsiden og fortsatte innover der. Under Veslløyfttinden måtte jeg nok en gang kapitulere, vinden ble så sterk at det nesten ikke gikk fremover. Jeg snudde og tok en pause bak en bitteliten odde/hammer. Vinden løyet litt, og jeg gjorde et nytt forsøk. Memuruhåmåren kom stadig nærmere. På nordsiden så jeg gjendebåten pløye seg gjennom vannmassene, med kurs for Memurubu. I bukta øst for Memuruhåmåren snudde vinden brått. Her kom vinden i en voldsom fart rett fra fjellsiden i sør. Litt ubehagelig og uventet, men det ga mye bedre fremdrift en periode. Jeg rundet hammeren omtrent samtidig som Gjendine la fra kai ved Memurubu. Innenfor var det fortsatt motvind, men vindstyrken var vesentlig lavere enn utenfor. Det har vel noe med Memurudalen å gjøre; trolig var det vinden derfra som kom i retur øst for Memuruhåmåren.

Knutsholstangen
Jeg så båten ploge videre innover langs nordsiden. Den laget svære bølger, men da de kom frem til meg var de langstrakte og avrundete som havdønninger. Fremdriften var noe bedre nå, og jeg begynte å se etter målet for padleturen. Jeg skulle gå i land på tangen under Knutsholet, og ifølge Morten skulle det være umulig å ta feil. Morten og Robert skulle ta seg dit fra Gjendebu, gjennom skogen langs Gjendes bredd. Det var et stykke igjen å padle, så jeg håpet de slapp å vente så lenge der inne. Det var flere små odder langs bredden innover, og jeg hadde ikke noe kart foran meg. Hadde heller ikke studert kartet så nøye, men mente at det skulle være et tydelig hakk i fjellryggen nedenfor Knutsholet. Og det var breer der, så elva burde være ganske grå. Jeg fant en odde som passet alle kriterier, og gikk i land der for å sjekke kartet. Etter litt rask navigering kunne jeg konstantere at jeg var på rett sted, men Morten og Robert var ikke der enda. Jeg spiste, pakket sekken og sikret kajakk, og etter en god times tid dukket de endelig opp. Krattskogen langs Gjende hadde bydd på mye slit og mange utfordringer, og det ble en god matpause ved Knutsholstangen før den egentlige turen kunne ta til. Klokka ble 11:00 før vi kom i gang.

Via Knutsholet mot Nordre Skarvflytind
Turen fra Knutsholstangen gikk først gjennom bjørkeskog, uten at dette skapte nevneverdige problemer. Terrenget åpnet seg opp og gikk over i bakker med gress, lyng og mose. Utsikten bakover ble stadig bedre, og etterhvert dukket Memuru- og Heillstugutinder opp i det fjerne. Dalføret smalnet inn, og underlaget ble delvis grus og stein. Ved siden av oss gikk breelva i frådende stryk, men like ovenfor roet den seg. Vi begynte å se etter steder å krysse den. Robert var tøffest, og tok et par lange sprang over noen potensielt glatte steiner. Undertegnede holdt seg på vestsiden noen hundre meter videre innover, og krysset på et punkt der elva gikk i flere løp. Morten ventet lengst, og krysset ikke før han hadde brefronten rett foran seg. Første biten oppover fulgte vi brekanten, og etterhvert litt inn på blåisen. Robert fant et høvelig sted å gå i land i omtrent 1600 meters høyde, og derfra ble det et parti med løs bremorene. Alle kom seg gjennom uten å utløse ras, og det ble en god pause ikke langt fra det lille tjernet i ca. 1750 meters høyde. Veien videre til topps bestod av urd med varierende steinstørrelse, problemfritt for enhver tinderangler. På toppen hadde klokka akkurat passert 14:30, og vi så fortsatt ikke noe til været som meteorologene hadde lovet. Flere av toppene fremover i løypa vår hadde et tynt slør av nysnø, og Store Knuts topp lå av og til i tåke.

Over tvilsomme småtopper til Midtre
Ned fra Nordre Skarvflytind ble det litt småklyving i retning Midtre. Nordre har en utstikkende og vanskelig tilgjengelig blokk på østsiden. Etter en meget kort diskusjon ble jeg og Morten enige om at denne neppe hadde primærfaktor i nærheten av 10 meter, med mindre noen iverksatte seriøse gravearbeider i skardet. Dessuten ville den sikkert rase ut snart, så noen tur dit ville være helt bortkastet... Vi satte kursen sørover. Her gikk vi over to småtopper som trolig har primærfaktor 7-10 meter. Noen av oss mente at i hvertfall den sørligste kunne være en kandidattopp, men vi ble enige om å være uenige. Bør måles en dag. Opp mot Midtre var det bare lett urd, og ingen problemer. Været var nå ok, men det var stort sett overskyet og kald vind fra vest. Det ble en god pause også her, for vi hadde det ikke travelt.

Rapeller og sukkertopper
På Midtre Skarvflytind fant vi et godt rapellfeste som mange hadde benyttet før oss. Den første rapellen ville føre oss ned til et lite skard, og der nede så vi et nytt rapellfeste. Jeg var litt rastløs, og rigget rapell mens de andre gjorde seg ferdig med pausen. Mellom de to rapellene ligger også en liten lav- og mosedekket sukkertopp med primærfaktor 5-6 meter, og en tur bort på denne ble obligatorisk. En artig avveksling mens man ventet på neste rapell. Rapell nr. 2 gikk ned på noen hylleformasjoner, og for å komme over til skardet måtte et lite sva forseres. Dette gikk også greit. Så var det bare å følge ryggen bortover mot Søre Skarvflytind. På veien gikk vi over to mindre toppunkter, der i alle fall det ene skulle ha vært med på Røynes liste. I boka Norges fjelltopper over 2000 meter benevnes denne som "Midtre Skarvflytinden Sør". Litt småklyving mot Søre, men ingen problemer. Et tilbakeblikk avslørte av flere mennesker var på vei i samme retning, for nå var det folk på Midtre. De hadde allerede begynt å rigge for rapell.

Sorte fjell med melis på
Vi nærmet oss "store" høyder, og temperaturen var så lav at nysnøen i nordflankene nektet å slippe taket. Sola var ikke mye til hjelp, der den skjulte seg bak gråhvite skyer. Vi betraktet våre rapellvenner i nord, det så ut til at de rapellerte mye lengre ned i flanken enn oss. Kanskje de ikke skulle mot Søre..? Ryggen opp mot Skarvflyløyfttinden var også grei, og oppe på flata skilte jeg og Robert lag med Morten for ei stund (han var ikke interessert i å nå den kjedelige toppen her). Det gikk litt bort og lite opp, og vi nådde en halvt nediset varde. Noe fotografering her, før vi hastet vestover etter Morten. Han ventet på oss ved et utsiktspunkt mot sør, der vi fikk god oversikt over de 3 sørøstlige Skarvflyløyfttinder. Det blir en fin klatretur en dag, men ikke i dag... Den øverste så noe stygg ut, med en nær vertikal nordvestvegg. Vi ruslet videre mot Austre Leirungstind. Svaene her var dekket av snø og is, men heldigvis var det nok konturer i dem til å unngå fare for utglidning. Det var alltid en mer eller mindre horisontal kant/hylle i fjellet, og når isdekket knuste under skosålen ga også dette litt feste. Vi kom oss greit opp, noen med isøks og andre uten. Klokka var 19:00, og været fortsatt det samme; skyet, kald vind, ingen nedbør.

Bomtur og bivuakk
Vi skulle videre mot Vestre Leirungstind. Ned mot skardet var det langt og lengre enn langt, slik så det i alle fall ut fra toppen her. Heldigvis hadde nysnøen smeltet bort på denne siden av fjellet. Vi begynte med å følge ryggen nedover, men ble raskt stoppet av noen små hamre. Tau Tar Tid, så vi valgte en lettere rute i sørflanken. Noe løs urd, men mest av den fastere sorten som er dekket av svart lav. Noen gressbakker og noe snø fantes også. På ett punkt spurte jeg Robert hvordan det så ut videre nedover. Svaret kom kontant; Det er sånn som Morten kaller "løst", men som jeg kaller "fjellet"! Vi kom oss ned på bandet, og et tilbakeblikk avslørte at eggen absolutt ikke besto av bare små hamre. Nedre del hadde STORE hamre. Begynte ganske raskt på stigningen på den andre siden. Der var det bare urd, og ikke lenge etter var vi oppe på en fortopp, Kims Topp, som har primærfaktor over 10 meter. Herfra så østeggen skummel ut, der den nærmest hang over oss. På grunn av en liten kommunikasjonssvikt hadde vi litt lite sikringsutstyr med oss; bare 3 nøtter og 2 kamkiler. Bestemte oss for å prøve likevel, med undertegnede på led. Vi gikk/kløv så langt som mulig uten sikring, gjennom et ugjestmildt terreng bestående av sva, løs urd bratte hamre. Til slutt stoppet det opp, og det var tid for klatring. Flere muligheter ble vurdert, men de fleste direkterutene så vanskelige ut. Den beste muligheten var å klyve ut på et sva i nordflanken og følge noen riss og hylleformasjoner der. Morten sikret, og jeg traverserte rundt et hjørne med dårlige sikringsmuligheter. Videre inn på en solid hylleformasjon i ei slags renne. Med 3 mann i taulaget var jeg nødt til å etablere standplass her. Men der var få sikringsmuligheter, og jeg hadde bare 4 sikringsmidler igjen. Ruta videre gikk på skrå oppover mot vest, og den var flere steder dekket av blank is fra smeltevann. Jeg anså det som uforsvarlig å fortsette under slike forhold, særlig med så lite utstyr. Støttet meg på Slingsby; Hvis det er muligt, bør man undgaa at klatre i fjeld som er dekket med en tynd isglasur. Jeg tok meg forsiktig tilbake til Morten, og vi avbrøt traversen der foreløpig. Ingen av de andre hadde særlig lyst til å prøve seg heller. Vi returnerte forsiktig til fortoppen. Sola tittet frem, og vi fikk noen fine solnedgangsbilder der den forsvant bak Nordre Knutsholstind. Klokka nærmet seg 22:30, og det var tid for å finne en brukbar bivuakkplass. Det ble litt diskusjon om planen videre, men vi ble enige om å bestige Vestre Leirungstinden via sørryggen neste morgen hvis været var bra. Vi satte kursen mot Svartdalsbandet, og i ca. 1850 meters høyde fant vi en brukbar plass med grønt underlag. Litt mat og drikke, og så var det bare å pakke seg inn og prøve å sove.

Kald natt bringer vakker morgen
Natta ble kald og kort. Jeg hadde bare en foret jervenpose uten sovepose inni, da det ikke var plass til særlig mye mer i den dustete sekken. Sovnet vel litt før midnatt, og våknet igjen ei stund før sola berørte toppene av Leirungskampen og Kalvehøgdi. Klokka hadde såvidt passert 04:00, og det var et magisk lys i landskapet. Jeg satte meg opp og betraktet dette, mens Morten og Robert sov godt ei stund til i soveposene sine. Da klokka nærmet seg 05:00 begynte det å bli liv i leiren. Jeg var oppe og gikk litt for å få varme i skrotten. Roberts klokketermometer viste -2 grader, sakte stigende mot -1. Det tok ikke lang tid å pakke ned sakene, og allerede 05:30 var vi på vei ned i morena under den lille breen øst for Vestre Leirungstind. Vi gikk opp mot sørryggen så fort som mulig, for der oppe var det sol og kanskje litt varmere. Dette stemte, og det ble en god frokostpause i østhellinga før vi begynte på selve ryggen.

Trøtte føtter og bratt sva
Ryggen opp mot Vestre Leirungstind ble slitsom. Gårsdagen satt fortsatt i beina, og det gikk sakte oppover urda. Det var en iskald vind fra vest, så vi holdt oss for det meste litt over mot østhellinga. Enormt stor klimaforskjell på de to sidene. Etterhvert smalnet ryggen av til en egg, men det var fortsatt noenlunde lett å ta seg frem. Over eggen ligger noen sva som Morten bekymret seg fælt for. Jeg var førstemann oppe, og la fra meg sekken og gikk på rekognoseringstur. Det så rimelig greit ut, mente jeg. Litt is her og der, men det var nok av gode kanter å trø på. Noen fokuserer på tak og muligheter, mens andre fokuserer på fallkonsekvens. Ingen vits i å la frykt og skepsis ødelegge turopplevelsen, så jeg dro med meg enden på et tau da jeg hentet sekken. Da kunne de andre bruke dette som sikring, og alle kom seg velberget over svaet. Det var flere veier videre oppover, men den karakteristiske renna var så full av is at vi valgte en kort travers og et kort og lett klyveparti opp på ryggen. Der var det bare å rusle de siste få metrene opp til toppvarden. Toppen var vår, men likevel føltes det som et aldri så lite nederlag å ikke ha tatt den den "riktige" veien...

En liten og en passe stor
Vi trasket nedover urda mot Søre Knutsholstinden, turens første Knut. Dette er en bitteliten topp som ligger inneklemt mellom Vestre Leirungstind og Velse Knut. Vi gikk på rekke, M - T - R, og svinget oss nedover noe som lignet en oppgått sti. Plutselig hørte jeg et "Oops" bak meg, og en stein på størrelse med en håndball rullet avgårde under Roberts føtter. Morten var en sving nedenfor på "stien", og steinen danset avgårde en liten halvmeter foran kneskålene hans... Det ble gitt litt instruksjon om hva man roper ved steinsprang etter dette. Vi kom oss fint ned i skardet og opp på Søre. Toppen endte imidlertid med en hammer mot nordvest, så vi måtte litt ned i vestsiden for å omgå denne. Så kom vi til dagens første reelle klatretopp, den akkurat passe store Vesle Knut. Morten hadde vært her før, og husket en rute som gikk litt opp mot venstre. Ruta mot høyre så imidlertid veldig fristende ut, så vi ble enige om å prøve denne. Bittelitt styr i opptaket, så jeg satte en kile der. Videre oppover ble det ren klyveklatring, om enn noe utsatt. Et lite punkt ca. 20 meter oppe krevde en ny sikring, før det ble etablert standplass på en fin hylleformasjon. Sikret de andre opp, og videre oppover droppet vi tauet. Ett litt tricky punkt til lengre oppe, men alle kom seg opp på et vis. Nå var det ikke så mye vind lengre, og dagen så ut til å bli varm og god.

"Fjeldet er meget smugt, og Turen meget behagelig helt igjennem"
Turens store mål stod for tur. Første gang besteget av Johannes Thomassen Heftye i 1875, 3. bestigning av W.C. Slingsby, Johannes Vigdal og Marie Sønstenes i 1880. Hvis du ikke kjenner til historien/krangelen på den tiden, så bør du ta deg en tur på biblioteket... Etter en lang nedtur mot bandet mellom Vesle og Store kunne vi endelig begynne på sørryggen. Først en god pause naturligvis. Det gikk sakte oppover, og vi hadde målet i sikte det meste av veien. Ryggen smalnet av litt og litt, og mot toppen måtte vi ta hendene i bruk. Vi gikk litt for langt oppover mot høyre i en renne-/svaformasjon, noe som medførte litt brattere terreng enn forutsatt. Hadde ikke lyst til å rigge klatreutstyr nå, så vi valgte å traversere litt mot venstre og å ta oss opp en liten hammer der. Det ble litt styr, og Morten klarte å miste hjelmen sin nedover et sva. Den stoppet sikkert 15-20 meter nedenfor, men ingen hadde ork til å klyve ned og hente den. Vi kom inn på ruta igjen, og det ble fin klyving helt til toppen. Dagens hovedmål var nådd. Morten skulle være turleder på en turlagstur dagen etter, og hadde bekymret seg for å ikke rekke gjendebåten helt siden Vestre Leirungstind. Nå var klokka ca. 12, og båten skulle gå 15. Dermed måtte Morten og Robert avbryte her, og sette kursen mot Svartdalen og Gjendebu. Jeg satte kursen nedover nordeggen.

Følg rygg, vær trygg
Jeg fulgte tinderangleregel nr. 1 i begynnelsen, men fant det snart fornuftig å fire litt på denne. Over en liten fortopp og videre nedover, men så sa det stopp. Nedenfor fortoppen er det en liten hammer, og denne måtte enten rapelleres eller omgås mot vest. Jeg valgte det siste. Opp igjen på ryggen like nedenfor. Videre nedover var det mange artige småproblemer, men ble det for slitsomt fantes det alltid en enkel omvei i flanken mot vest. Nesten nederst kom en serie små tulletopper, for det meste bestående av blokkhauger. Jeg gikk opp på den første, men gadd ikke klyve resten. Go west, go west... Jeg kom ned i skardet under Midtre Knut. Toppen så imponerende ut, med massevis av fine klyve-/klatreruter av varierende vanskelighetsgrad. Det meste var dekket av svart lav, så det er neppe særlig hyggelig her under våte forhold. I dag var det sol, varmt og knusktørt. Jeg rekognoserte litt bortover vestsiden, men bestemte meg til slutt for å følge tinderangleregelen igjen. Fant ei nydelig rute helt ute på kanten mot Knutsholet, der det var passelige trinn det meste av veien. På ett punkt måtte jeg søke et par meter vestover, men ellers ble eggen fulgt slavisk. Nesten ekstremt luftig og utsatt, men det bekymret meg ikke så mye. Toppen ble nådd. Kikket bakover etter Morten og Robert, men de hadde for lengst forsvunnet nedover vestflanken.

En "hø" og en serie nåler
Fra midtre var det enkelt å følge eggen inn på "fastlandet". Jeg var tom for vann, men oppover den slake stigningen mot Nordre Knut fant jeg mange små snøflekker som var delvis opptint av sola. Vasstrukken snø gjør godt for tørr og varm strupe. Sletta tok aldri slutt, det minnet veldig om enkelte hø'er i andre deler av Jotunheimen. Toppen ble besteget, og jeg gikk bort på nordkanten for å studere atkomst til Burchardts tind. Fra denne siden så jeg bare et løst helvete av gråhvit urd overalt. Det var uaktuelt å forsøke på noe direkte fra Nordre, fikk heller se på det etter nålene på Knutseggi. Jeg la i vei nedover, og allerede der eggen smalner av stod den første nåleformasjonen. Dette er bare en 5-meterssak, men artig likevel. Videre nedover vokste blokkstørrelsen i urda, og nede på Knutseggi er blokkene enorme. Søre nål så imponerende ut... Jeg gikk mot Midtre nål, og la fra meg sekken på et noenlunde sentralt sted. Midtre nål ble besteget via sørøsthjørnet. Dette er jo bare en haug med blokker, og den ser ut som om den kan rase sammen når som helst. Ned på vestsiden og gjennom en labyrint av blokker mot nålene i nord. Artig klyving over N-1 og de to fortoppene til N-2, før turen endte på N-2. Tilbake samme nesten samme vei, men med enkelte omgåelser mot vest. Så kom dagens store utfordring, Søre nål. Jeg hadde nå studert den fra flere vinkler. Lite/ingen research på forhånd, så jeg hadde ingen anelse om hvor enkleste rute gikk. Måtte uansett ha tau for å rapellere ned igjen, så jeg gikk for å hente sekken. Gjennom blokklabyrinten enda en gang, nå helt rundt mot Svartdalen. Planen var å ta seg opp på nordvestryggen, og deretter opp på selve nåla. Det ble klyving uten sekk, og jeg kom til et utsatt punkt på enden av ryggen. Fant ikke gode nok håndtak, og tenkte at dette umulig kunne være normalruta. Kikket litt på alternativer i nærheten, men fant ingen med akseptabel risikoprofil. Dermed trakk jeg litt nedover igjen og studerte hele sørvestveggen. En mulig rute direkte opp på nåla fra sørvest så brukbar ut, så jeg forsøkte denne. Et meget utsatt hylleparti måtte traverseres, og håndtakene var mildt sagt dårlige. Håpet jeg slapp å gå tilbake der... Så var planen å følge et riss oppover et stykke, og 5-6 meter lengre oppe så det enklere ut. Håndtakene var desverre dårligere enn antatt, og behovet for sikring ble desperat. Jeg tok ut et par meter tau, laget en løkke og la denne rundt en liten fjellnabb. Da kunne jeg nappe denne av når det vanskeligste var passert, og gå usikret videre. Andre muligheter fantes ikke, da jeg ikke hadde andre sikringsmidler enn tau og slynger. Jeg tok mot til meg og gikk et par meter oppover. Ingen håndtak å finne!!! Litt febrilsk leting før nederlaget var et faktum. Med hjertet i halsen og anstrengte bevegelser klare jeg å gå tilbake til forrige "sikre" punkt. Løste opp løkka på tauet og tok meg ytterst forsiktig tilbake over hylleformasjonen. Da jeg var i sikkerhet måtte jeg bare sette meg rett ned og tenke litt... "Hva faen er det jeg driver med..?" Men snart roet pulsen seg, og litt av motet kom tilbake. Jeg hadde egentlig begynt på returen, men måtte bare en liten tur opp og kikke på nordvestryggen igjen. Atkomsten her så noe slitt ut, så dette måtte være normalruta. Gikk lengre enn sist, men også her gikk jeg tom for gode håndtak. Høy puls igjen... Nei, nå var det på tide å gi seg. 2-0 til Søre nål i dag.

Vann, vann!
Gjennom blokklabyrinten for siste gang. Småskummelt område med mange dype sprekker, høye kanter og diverse grotter. Og i bunnen ligger is, og smeltende is gir vann... Fant en liten pytt i bunnen der, og drakk og drakk. Vannet var sikkert fullt av mye rart, men det betydde lite nå. Forlot området med full vannflaske, og la ut på breen i retning Burchardts tind. Tinden lå imidlertid høyt over breen, og en direkte atkomst ville bety slitsom og farlig vandring i mengder av løs urd fra helvete. Jeg siktet meg heller inn på ryggen nord for tinden, med fin nedovervandring på snill snødekt bre. Noe blåis nederst, så isøks var en nødvendighet. Inn på ryggen i ca. 1950 meters høyde, og der ble sekken trygt parkert. Så var det bare å labbe oppover nordryggen, og denne var ganske uproblematisk. På toppen da klokka rundet 17:15, og etter litt fotografering ble det retur samme vei.

Grønne bakker og overraskende sva
Nedover eggen ble det enda mer urdvandring, noe jeg var møkkalei av etter to lange dager. Søkte etterhvert mer ut mot Knutsholet, men det var stadig bare stup i den retningen. Til slutt kom jeg til en artig fjellformasjon på ryggen; en slags paddeflat runding, nesten som en smultring sett fra siden. Denne ligger på kote 1900, og er vist med en ring på kartet. Jeg rundet denne på østsiden, og her begynte det å bli noe snillere terreng mot nordøst. Noen snøfonner, men stort sett sva med gressbakker og mosedotter øverst. Dette så lovende ut. Et stykke... Hyllene skrådde litt mot nord/nordvest, og jeg havnet stadig lengre utover mot Gjende. Etterhvert var det bare sva under meg. Stort sett tørre i dag, men stedvis glinsende overrislet av smeltevann. Ingen ideell situasjon, men jeg orket ikke tanken på å gå tilbake og søke etter andre muligheter lengre sør/sørøst. Ei hylle var dekket av småstein, nedenfor denne 15-20 høydemetre med sva og deretter ei snøfonn som strakte seg helt ned i urda nedenfor. Jeg gikk frem og tilbake på hylla og vurderte mulighetene. Prøvde å gå rett ned et sted, men måtte gi meg på det. Ei rute via noen store steinblokker på svaet pekte seg ut. Blokkene holdt seg i ro, og jeg kom et stykke ned. Så ble det to korte traverser på skrå hyller uten håndtak, nok en gang med hjertet i halsen. Så to steg og et byks, og jeg var ute på snøfonna. Problemet var overvunnet. Nå var det bare litt urd, og deretter gressbakker helt ned til elva i utløpet av Knutsholet. Videre ned gjennom skogen til Knutsholstangen. Kajakken lå der jeg hadde forlatt den, og to cola og en stor plate halvsmeltet melkesjokolade gikk ned på høykant...

Sliten og trøtt, hytte først
Det nærmest brant under føttene etter to lange dager i steinurda. Av erfaring visste jeg at dette neppe ble veldig mye bedre til i morgen, og akkurat der og da hadde jeg fått nok av fjellet for ei stund. Bestemte meg raskt for å padle tilbake til Gjendeosen i kveld. Så kunne jeg være snekker på hytta noen dager før neste fjelltur. Å sette opp lavvo og overnatte her inne fristet lite. Det tok bare noen minutter å klargjøre kajakk, og klokka 20:30 var jeg klar for avgang. Vinden stod fortsatt fra vest, heldigvis, med noe mindre styrke enn sist. Fulgte sørsiden til Memuruhåmåren, men der la jeg kursen over til nordsiden under Besseggen. Vindstyrken økte etterhvert, og bølgene bakfra ble nesten plagsomme. Men ikke like ille som sist. De siste 2-3 kilometrene gikk jeg direkte mot Gjendeosen, og klokka 22:30 var kajakken godt plassert på stranda bak Gjendine. 40 timer etter avgang i motsatt retning... Hente bil på Maurvangen, pakke bil, kjøre 140km, finne senga, soooove... :)

BILDESERIE:

---

Disse sidene er skrevet av:
Torgeir Næss Eraker