Turer

Turartikkel

Dato	17.08.2005
Turdeltagere	Line Dahlen
	Torgeir Eraker

Rutevalg inntegnet med rødt, retur stiplet. Kart gjengitt med tillatelse fra Statens Kartverk.

Det var onsdag morgen, og været var ikke spesielt pent. Innover Lustrafjorden hang tåka langt nedover fjellsidene, og Fanaråken var ikke å se. Planen var å gå på Stølsmaradalstinden, en topp som gjemmer seg bak Austanbotntinder og Ringstinder. Turen skulle være rimelig enkel, så den kunne gås nærmest uansett vær. Vi passerte Turtagrø, og kjørte mot bomstasjonen på Berdalsbandet. Der ble det tur/retur-billett, og vi fant en grei plass å parkere nede på sletta i litt over 1200 meters høyde. Blant en enorm skog av høyspentmaster...

Stølsmaradalstinden - 2026 m

Jeg justerte høydemålerklokka ved bomstasjonen, og der vi parkerte viste den 1230 meter. Klokka var 12:11. Vi gikk litt sørøstover i lett terreng, gjennom et lite dalsøkk, og på høyeste punkt her var det tett tåke. Umulig å si noe om veien videre, men vi hadde en noenlunde retning å gå etter. Det gikk nedover grønne bakker, og vi kom ned til elva i Austanbotnen. Der lettet tåka litt, og vi fikk se litt av Austanbotntindane. Viktigere var det at vi fikk se Gravdalsbandet, og kursen ble satt mot dette. Fint terreng innover dalen også, men mye mygg. Det surret overalt... Litt under selve skaret kom tåka tilbake. Line fant sin egen vei, jeg mente jeg så henne gå opp mot høyre. Jeg valgte en kryssende kurs, og trodde vi skulle møtes oppe på bandet. Men plutselig var hun helt borte i tåka... Jeg gikk opp på høyeste punkt og lyttet. Total stillhet. Jeg ble litt i tvil, hadde hun gått videre eller var hun bak meg..? Jeg kunne ikke bare gå videre, for hun kunne jo ha falt og skadet seg nede i lia der... Jeg ropte vestover. Jeg ropte nordover. Jeg ropte østover. Der kom det et svar... Hun satt på et svaberg og ventet, litt nordøst for bandet. Alt vel. Det ble en kort pause der før vi vandret innover Gravdalen.

Innover dalen forsøkte vi å holde litt høyde. Vi så lite eller ingenting, men visste åssen terrenget så ut på kartet. Det gikk en del opp og ned, med litt grønt, litt urd og litt sva. Langt og kjedelig. Frustrerende å bare gå uten å se hvor man ender opp. Vi hadde tenkt å gå vest for knatten med høyde 1414 på kartet, men kom litt for lavt inn mot den. Den ble rundet på østsiden, og vi fulgte elva opp til endemorena (etter en bre som er fullstendig borte). Der begynte den virkelige stigningen. Litt urd i starten, men så fant vi noen bratte snøflanker som kunne misbrukes litt. Svært bratt, men det gikk greit. Blir litt skummelt å ta seg ned igjen her, tenkte jeg... Snøflanken tok oss helt opp under bergene, og vi gikk av snøen så langt sør som mulig. Der var det bare noe småklyving på store blokker for å komme inn på ryggen mot toppen. Vi var inne på ryggen. Tåka var tett, men det hadde ikke regnet så langt. Urda var litt sleip likevel, siden lufta var så fuktig. Det tok sin tid oppover. Flere ganger trodde vi at vi var oppe, men det var bare knekkpunkter. Høydemåleren sa også at det var et stykke igjen. Til slutt så vi noen knauser oppe i tåka, og like etter var vi oppe. Utsikten var null, men vi ante at denne toppen hadde noen spennende overhengende stup mot øst. Klokka var 16:30. Det var kald vind der, og det begynte å regne. Noen små dotter av nysnø i urda, ja, vinteren er nær... Det ble et kort opphold på toppen. Vi ante en egg som ledet nedover mot det andre toppunktet, men det fristet ikke å prøve seg på denne i dag.

Returen gikk samme vei ned til endemorena i dalbunnen. Urda var glattere nå, som om noen hadde flydd over og sprayet den med zalo... Det gikk sakte ned til snøflanken. Der var det frem med isøkser, og vi skled forsiktig nedover. Nede i dalbunnen fulgte vi elva et stykke. Det hadde sluttet å regne. Tåka lettet litt igjen, og vi fant ut at det var bedre å gå langs elva og deretter direkte opp på Gravdalsbandet. Der nede var det grønt og fint. Vi skrådde opp mot bandet på grønne bakker, og etterhvert på urd, sva og snø. Lett terreng hele veien. I Austanbotnen valgte vi også en litt annen rute, men vi kom opp i det samme dalsøkket som tidligere. Det hadde begynt å skumre litt da vi var tilbake ved bilen. Klokka var 20:25, så vi hadde brukt litt over 8 timer på turen.

I ETTERTID HAR DET VIST SEG AT DET VI TRODDE VAR TOPPEN VAR VESLE STØLSMARADALSTINDEN, 1993 moh. VI TOK FEIL AV TOPPENE I TÅKA... SLØVT, MEN SANT!

BILDESERIE:

Disse sidene er skrevet av:
Torgeir Eraker