Turartikkel
Dato 29.07.2005
Turdeltagere Line Dahlen
Torgeir Eraker


Rutevalg inntegnet med rødt, retur stiplet. Kart gjengitt med tillatelse fra Statens Kartverk.

Det var atter fredag morgen, og jeg hadde avtalt å dra på tur med Line. Hun hadde klart å organisere seg en fridag, bort fra boller og bensinpumper, så nå ville hun til fjells. Turmål ble bestemt kvelden før, og vi skulle gå flest mulig Memurutinder fra Spiterstulen. Hadde avtalt å møtes litt forbi Røysheim, slik at vi slapp å kjøre to biler inn bomveien i Visdalen. Jeg var litt tidlig ute, og prøvde å ringe da jeg passerte Elveseter. Ingen tok telefonen. Prøvde igjen, men fortsatt ingen kontakt. Stoppet helt i starten på Visdalsvegen og ventet noen minutter. Enten ligger hun og sover, ellers har hun glemt telefonen hjemme tenkte jeg. Kanskje hun stod langs veien et sted og ventet..? Etter noen minutter kjørte jeg innover, det måtte jeg hvis jeg skulle rekke avtalt møtetidspunkt på Spiterstulen. Ingen Line å se noe sted. Jeg gjorde meg klar, for jeg skulle på tur uansett. Gikk inn og betalte bombillett, og da jeg kom ut igjen møtte jeg Line borti tunet. Helt riktig, hun hadde glemt telefonen hjemme...

Memurutinden, Store, vesttoppen - 2364 m


Line gjorde seg klar, og vi begynte å rusle innover stien. Klokka hadde passert 9:30, og det så ut til å bli en fin dag. Et stykke før oss vandret folk på rekke og rad, en guidet tur til Memurutinden fra Spiterstulen. Det kunne bli trangt på toppen, men vi regnet med å komme opp lenge før dem. Fint tempo innover Visdalen. Da vi nærmet oss elva fra Heillstugubreen hadde hele gjengen stoppet. De satt i ring rundt turlederen, mens han fortalte noe sån som "... det var en gang ei sæter i Visdalen ..." etc. etc. Sikkert hyggelig. Vi gikk forbi og begynte på stigningen opp mot Heillstugubreen. Flott sti der, særlig opp til der den gamle brua over Heillstuguåi var. Det ble mindre grønt og mere grått i terrenget, og vi var inne på morena nedenfor breen. Vi skulle opp i Veoskardet, den berømte endeløse urda. Det var tid for en liten pause, så vi satte oss ned og betraktet breen og toppene omkring. Deilig varmt vær i dag, så det var bare å finne frem solfaktor 25. I urda bortenfor så vi en pappa med 3 små på vei oppover, og et stykke ute i dalen kom turfølget fra Spiterstulen. Vi måtte videre.

Det ble mye urdvandring. Oppe i lia innhentet vi et par karer og gikk forbi. Veoskardet ser endeløst ut, men det er egentlig en rask og kurant oppstigning. Vi var oppe på bandet, og jeg satte meg ned litt. Line skulle bortom Leirhøi, S, men der hadde jeg vært før. Hun fikk 15 minutter på seg, men var tilbake etter 13. Da var det bare å hive på seg sekken igjen og fortsette opp røysa mot Memuruoksle (2264). Denne toppen står på HHT-lista, men ikke på Røynelista. Jeg skulle prøve å barometermåle den, og var spent på resultatet. Bak oss kom to personer, én mann og ei dame hver for seg. Vi ventet ikke på dem, men travet i stedet videre mot toppen. Oppe på Memuruoksle tok vi en liten pause, og da innhentet mannen oss. Dama/jenta gikk over flanken litt sør for oss, og vi så henne ikke igjen resten av dagen. Mannen kikket på Line og sa: "Hei. Du er line fra Fjellforum!" Line ble litt flau, det var første gang hun ble gjenkjent i fjellet... Jeg hadde hatt og solbriller, men var redd for at navnetrekket på treningsjakka skulle avsløre meg. Han la ikke merke til det. Han het Espen og hadde bergensdialekt. Vi pratet litt om fjell og sånt før vi skiltes, vi måtte komme oss videre før turlaget dukket opp. Jeg sjekket høydemålerklokka før avgang, og satte kursen mot sadelpunktet. Dette punktet er ei godt definert renne på bandet mot Memurutinden, og jeg fikk en stabil måling på 12 meter. Dette stemmer overens med HHT-lista, og jeg godtar det inntil eventuelle bedre målinger er utført. Memuruoksle inn på lista. Vi fortsatte oppover mot toppen på Store Memurutind, vesttoppen. Eggen mot østtoppen så spennende ut fra nordvest. Dette kunne bli en utfordring, særlig for Line... Vi kom greit opp urda til vesttoppen, og satte oss ned på den flate blokka på toppen. Varmt og godt fjell. Men vi skulle jo helt ned til V-6 i dag, så noen lang pause hadde vi ikke tid til.




Memurutinden, Store, østtoppen - 2366 m


Eggen så om mulig enda mer spennende ut fra vesttoppen. Vi begynte på den, og da vi hadde forlatt toppen kom Espen også opp. Eggen var en drøm for gærninger som meg... Det ble litt utsatt allerede før vi kom til midttoppen, en hammer stengte veien. Jeg kikket litt på den, og så en mulig rute ute på venstre side. Problemet var et det var stup på den siden, samtidig som takene var litt dårlige. Jeg lot være, og fulgte etter Line ned i flanken på høyre side. Opp igjen på eggen ved første anledning. Så smalnet eggen inn kraftig. Line stoppet opp. Espen innhentet oss, og vi trakk oss litt tilbake så han kunne passere. Line ble litt inspirert da hun så at det fantes andre som også tok seg forsiktig over skumle egger, og bestemte seg for å fortsette. Jeg gikk foran, og med litt hjelp gikk det greit. Jeg betraktet midttoppen. Hadde med sekken hitover, selv om vi skulle tilbake samme vei. Hadde måleutstyr i sekken, i tilfelle jeg var i tvil om den var over 10 meter. Jeg var ikke i tvil på vestsiden, denne har godt over 10 meter. Vi kom oss greit opp på midttoppen, den har bare et bittelitt utsatt punkt rett før toppen om man følger eggen. Kikket på veien videre. Det var en nær vertikal vegg mot øst. Sikkert mulig å klatre, men ikke tilrådelig ovenfra. Tau hadde vi ikke. Espen hadde kommet seg ned, og han fortalte at det var mulig å ta seg ned via et hakk mellom midttoppen og en liten knaus nede i lia. Vi gikk ned dit, og fikk litt artig diederklyving i fast fjell. Nede i flanken satte vi kursen på skrå oppover igjen, og snart var vi oppe på eggen rett forbi midttoppen. Flere smale partier bortover, til vi kom til en stilig hammer. Den hadde en hvit side, og reiste seg loddrett opp på eggen. På den ene siden var det stup ned mot Veobreen, og på den andre bratte svaberg. Vi fant noen gode håndtak helt oppe under hammeren, og gikk sidelengs over svaene mens vi holdt oss godt fast. Her er det nok ikke koselig å gå i dårlig vær... Det gikk greit, og jeg ble stadig mer imponert over Line. Begynte sesongen som ei "pyse" på smale egger, men nå hadde hun blitt tøff... Litt klyving forbi en hammer til, og det var bare småutsatt urdklyving bort på østtoppen. Vi hadde gått forbi Espen igjen, og nå kom han rett etter oss til topps. En morsom egg, men det hadde tatt tid, litt over 2 timer fra vesttoppen. En deilig pause med sol og fotografering før returen. Turlaget var på vesttoppen nå, sikkert lykkelig uvitende om at østtoppen er høyeste punkt på Store Memurutinden...



Memurutinden, V-1 - 2280 m


Returen gikk litt raskere, nå som terrenget var kjent og Line var blitt tøff. Jeg ville prøve å følge eggen mest mulig, for nå fikset Line sakene på egenhånd. Det ble enda smalere egger på meg, mens Line gikk litt nede i flanken noen steder. Rundt den stilige hammeren måtte vi begge ned igjen på svaene, og da vi kom til midttoppen gikk vi samme vei. Veggen er nok klyvbar, men fallkonsekvens er stor. Vi kom oss til topps, og der lå sekkene og ventet. På med sekker og videre vestover. Nå hadde jeg "glemt" den første hammeren der, så det ble bråstopp oppe på eggen. Line var alerede nede i flanken. Jeg måtte gå litt tilbake, ned i flanken og opp igjen mot eggen. Opp på vesttoppen for andre gang i dag, der Line ventet. Vi skulle videre nedover vestryggen, og klokka var allerede 16:30. Det var bare å tråkke i vei.

Like under vesttoppen kom pappaen med sine 3 små. De hadde bare noen få metre igjen nå, litt av en prestasjon av småtrollene. Vi hilste og ruslet i vei bortover urda. Over en liten haug og nedover på eggen. Foran oss så vi en topp som ikke står på noen liste. Den så svært markert ut. Jeg kikket på høydemåleren og noterte meg høyen i sadelpunktet. Vi gikk opp og opp og opp, og etter slitet å dømme måtte denne være over 10 meter. En ny kikk på høydemåleren bekreftet dette, den viste 17-18 meter på den siden. Så var det primærfaktor mot V-1, denne var litt vanskeligere å bedømme. Vi fant et lite skard et godt stykke borte på eggen, og regnet dette som sadelpunkt. Høydemåleren viste 17 meter. Etter en rask kikk bakover var vi enige om at dette måtte være en topp, for den var temmelig markert på denne siden også. Memurutinden, V-0 skal inn på lista, og primærfaktor settes til 15 meter inntil eventuelle mer nøyaktige målinger er utført. Vi ruslet opp den lange urda til V-1, og klokka 17:30 var vi oppe. Vi innså at vi måtte bryte av denne turen et sted borti her, ellers ble det natt før vi var tilbake på Spiterstulen.




Memurutinden, V-2 - 2238 m


Turen mellom V-1 og V-2 var dagens sjarmøretappe. Det var bare å gå ned ei grov urd til skardet, og deretter opp ei ny urd til toppen. Mer ned enn opp. Overfarten tok en god halvtime, og der fikk vi overblikk over "cruxet" på denne ruta. Imot oss lå en bergvegg, og på avstand så den noenlunde klyvbar ut.

Vi gikk ned for å studere veggen nærmere. Den ble styggere og styggere. Det var bratte sva hele veien, og på dem lå det stablet en del store steinblokker. Oppe på kanten lå det noen store blokker som så ut til å kunne ramle ned når som helst. Jeg gikk foran for å rekognosere litt. I høyre kant var det ei rute som sikkert kunne klatres, for her var fjellet noenlunde fast. Men takene var ikke gode nok til å gå den usikret, i alle fall ikke for Line. Videre bortover var det en del små gallerier og klyvemuligheter blant steinblokker, men høyere opp var det bare sva. En rute så noenlunde brukbar ut på avstand, så Line ble med bort dit. Så tok takene slutt, og vi måtte snu. Vi gikk helt ut på venstre hjørne, og fikk oversikt over veggen på nordøstsiden. Der var det sva med litt fuktig brun mose på, og ingen fine ruter. Nei, dette var ikke noe for oss. Det gikk mot kveld også, så vi bestemte oss for å sette kursen hjemover. Denne toppen kunne tas lettere fra motsatt kant. Vi kom oss tilbake til skardet mot V-2 og tok oss ned ei renne mot Heillstugubreen. Her var det ekstremt mye løsgods, så vi holdt oss mest i urda ved siden av. Forbi noen enkle hamre, og vi var nede i brekanten. Der ble det en god pause i sola før vi vandret på snø i brekanten helt til fronten. Da var det bare å labbe i vei på sti tilbake til Spiterstulen. I Visdalen hadde sola gått ned for lenge siden, og vi var tilbake ved bilene litt før klokka 23. En flott avslutning på fjellferien :)


BILDESERIE: Line i fint trav innover Visdalen. Heillstugubreen og -tindan. Leirhøi og Leirhøi, S. Eggen på Store Memurutinden. Line på midttoppen. Midttoppen og vesttoppen. Vi gikk ned/opp i hakket til venste. Den stilige hammeren. Enda en tøff hammer. Torgeir på eggen, østtoppen bak. Line på østtoppen. På vestryggen. V-0 midt på eggen. Tilbakeblikk mot V-0. Memurutinden, V-1. Line ved toppvarden på V-1. Line ved toppvarden på V-2. Mot Memurutinden, V-3. Hammer på V-3, bratte sva. Nedover løs renne mot Heillstugubreen. Heillstugubreen og Gjendealpene.




Disse sidene er skrevet av:
Torgeir Eraker