Turer

Turartikkel

Dato	25.07.2005
Turdeltager(e)	Torgeir Eraker

Rutevalg inntegnet med rødt, retur stiplet. Kart gjengitt med tillatelse fra Statens Kartverk.

Det var mandag morgen, og atter en gang tid for tur. Siste ferieuke var i gang, og jeg begynte å bli litt lei kjøringen over fjellet. Men denne dagen skulle jeg bare til Leirvassbu, og det var jo ikke så langt... Planen var å gå Skarddalstinden og Skarddalseggi, og kanskje Austre Rauddalstinden hvis det passet sånn.

Skarddalstinden - 2100 m

Jeg kjørte inn til Leirvassbu, og var klar for avgang klokka 12:40. Været var halvfint, med skydekke uten nedbør. Jeg pakket lett, for her skulle det ikke være behov for verken isutstyr eller annen sikring. Eggen mellom toppene skulle ha et litt luftig parti, så jeg var spent på hvordan det så ut. Jeg ruslet innover veien fra Leirvassbu, tok av der den svinger inn mot Gravdalen, og gikk langs vannet mot Høgevaglen. På snøflanker opp på bandet, og inn på stien mot Gjendebu. Tempoet var brukbart, og etter en time kom jeg til stidele mot Olavsbu. Ingen pauser så langt, så det var godt å sette seg ved elva og drikke litt vann. Etter en liten justering av bekledning gikk jeg videre på stien mot Olavsbu, før jeg tok av med kurs rett på Skarddalstinden. Det ble litt grov urd og mye sva. En flott badedam oppe på svaene, men det fristet ikke å hive seg uti i dag. Får heller komme tilbake en annen gang. Jeg fortsatte oppover, og kom inn på det store snøfeltet på nordvestsiden. Snø er enkelt å gå på, så jeg holdt meg der ei stund. Det så bratt ut mot toppen, så jeg satte kursen litt vestover. Da kunne jeg gå inn på vestryggen litt høyere oppe, og følge denne til topps. Møtte ingen problemer underveis, og etter litt urvandring var jeg oppe på toppen. Nok en topp besteget, denne gang en flott pyramideformet sak. Det ble en god pause blant mange varder, før turen videre mot Skarddalseggi.

Skarddalseggi - 2159 m

Jeg studerte ruta videre fra Skarddalstinden. Det spennende området skulle befinne seg nesten helt nederst på eggen, men det så ikke så ille ut på avstand. Verre var det med en hammer halvveis oppe, den så vertikal ut. Jeg begynte å ta meg nedover mot sadelpunktet. Litt nede på eggen møtte jeg en kar, og han hadde vært frem og tilbake til Skarddalseggi. Nå skulle han en tur på Høgevagltind, hvis været holdt. Det begynte å sludde litt. Jeg spurte om veien videre, og han lurte på om jeg var vant til klyving. Det var jeg. Jo, det var et noe utsatt parti langt nede på eggen, men det var ikke spesielt vanskelig. Hammeren høyere opp kunne omgås på et galleri og opp ei renne på baksiden. Vi ønsket hverandre god tur videre og gikk hver vår vei. Det har vist seg i ettertid at mannen jeg møtte var Tor Harald Skogheim, som skriver turguider til 2000m-toppene sammen med Erik W. Thommessen... Verden er ikke stor. Ned til sadelpunktet var det en helt grei jotunegg med mye urd. Litt opp igjen, og jeg kom til den såkalt utsatte hammeren. Kikket litt på den, og fant ingen vanskelige punkter. Nedbøren hadde gitt seg, og fjellet var tørt og fint. Gikk litt ut mot høyre og kløv opp. Her var ruta til og med vardet... Hvem er ansvarlige for slikt..? Hvorfor ikke like godt male røde T'er og piler på fjellet også? Dette var for dumt. Jeg kom meg over hammeren og fortsatte oppover. Neste hammer så interessant ut. Den kunne omgås, men jeg ville følge ryggen mest mulig. Dermed ble det klyving opp på en liten fortopp i første omgang. Videre oppover var det et bratt sva med flere gode riss, men takene var litt for dårlige til å gå uten sikring. Jeg omgikk det verste i høyre kant av svaet, og fortsatte opp på eggen igjen. Det var kanskje ikke så lurt, for eggen endte med en liten hammer mot fartsretningen. Jeg måtte enten gå tilbake og rundt eller hoppe ned et par meter. Jeg valgte det siste. La sekken igjen og hoppet ned. Så var det bare å strekke seg opp etter sekken og fortsette oppover. Fin egg med stup på høyre side. Over eggen passerte jeg flere punkter med tilsynelatende lik høyde før jeg kom til toppvarden. Vet ikke hvem av dem som er den egentlige toppen, men jeg har i alle fall vært på samtlige. En ny god pause her, mens jeg betraktet Rauddaseggi. Der skal jeg opp en dag, via nordryggen...

Jeg var ferdig med dagens innsats. Været var ganske utrygt, og jeg gadd ikke gå tilbake samme vei. Dermed ble Austre Rauddalstinden droppet. Jeg fortsatte noen meter sørover på eggen, og gikk inn på en bratt snøflanke mot øst. Planen var å ta seg direkte ned til Langvatnet, og det så ut til å være snøflanker helt ned. Det så imidlertid bratt ut, og jeg hadde ingen isøks... Løsningen ble å finne seg et par spisse steiner på toppen, slik at jeg fikk mulighet til å bremse et eventuelt fall. Jeg begynte på flanken, og snøen var løs og fin. Det ble brattere og brattere. Så bratt at snøen jeg tråkket på raste sakte nedover. Et fint lite våtskred som gikk omtrent like fort som meg. Jeg var spent på om det var noe kraft i det, så jeg løp forbi og satte meg på kne midt i traséen. Skredet kom, og det la seg straks en kile av snø foran meg. Skredet delte seg i to, og suste sakte forbi på begge sider. Ingen fare her nei. Videre nedover på en ny flanke, og her var det enda brattere. Skredene løsnet på samme måte, men her var farten mye større. Jeg gikk på skrå for å unngå å få skred bakfra. Så fikk jeg problemer... Denne snøflanken endte på noen sva, og disse var dekket av småstein. Snøskredet mitt fortsatte rett utfor svaene. Jeg gikk i land, og tok meg litt sørover. Der var svaene litt slakere. Hadde jeg gått meg fast..? Gikk litt frem og tilbake, og så en ny lang snøflanke på nedsiden. Denne strakte seg nesten helt ned til vannet. Jeg måtte komme meg dit, men problemet var å finne en god rute. Det ble ekkel klyving på grønne "hyller" og våte sva. Et par stygge punkter, men det gikk bra denne gangen også. Jeg kom meg inn på snøen igjen, og da gikk det fort og greit helt ned til Langvatnet. Betraktet fjellsiden, og oppdaget en annen snøflanke helt fra topp til bunn. Hadde jeg gått litt mer sørover oppe i lia, så hadde jeg fått snø helt ned. Jaja, ingenting å gjøre med det. Jeg ruslet nordover langs vannkanten, og passerte flere fine sandstrender og teltplasser. Etter ei stund var jeg tilbake på Olavsbu-stien, og ikke lenge etter på stien mot Leirvassbu. Tilbake ved bilen etter 7 timer på tur, nesten uten nedbør.

BILDESERIE:

Disse sidene er skrevet av:
Torgeir Eraker