Turartikkel
Dato 22.07.2005
Turdeltager(e) Torgeir Eraker


Rutevalg inntegnet med rødt, retur stiplet. Kart gjengitt med tillatelse fra Statens Kartverk.

Nok en dag med sen avgang fra Luster. uten konkrete planer. Jeg hadde en del ugjort rundt Spiterstulen, og bestemte meg for Spiterhøi. Om vær og tid tillot det, så ville jeg fortsette over Leirhøi og kanskje videre mot Store Memurutinden. Dette ble årets første tur til Spiterstulen. Underveis fikk jeg en melding fra Morten, med spørsmål om jeg ville være med på langturen Svellnosbreen rundt dagen etter. Jeg takket ja, noe som var rikelig grunn til å begrense lengden på dagens tur noe. Da klokka nærmet seg 14 var jeg klar til å gå fra Spiterstulen.

Spiterhøi - 2033 m


Jeg hadde lest et sted at man kunne gå rett opp fra Spiterstulen mot Spiterhøi, tror det var nevnt i en bisetning i Thommessens turguide. Det var flere år siden jeg hadde lest det, så jeg husket ikke detaljene. Men noe om "Spiterfossen" og "sva" satt igjen i hukommelsen. Jeg så fossen høyt der oppe, og la i vei oppover lia. En lang tung bakke, men det gikk veldig greit. Det hadde gått et skikkelig ras i området, trolig et stort våtskred på vårparten. Den lyse stripa strakte seg helt fra svaene og ned til like nord for Spiterstulen. Nå var det tørt og fint, så bedre forhold skulle man lete lenge etter. Like til høyre for fossen så jeg noen knauser som så klyvbare ut, så jeg holdt den retningen. Innover mot fossen ble det bratte sva, men de var enkle å forsere. Så åpenbarte en foss nr.2 seg... Denne kom ned til høyre for selve Spiterfossen, i en egen kløft i fjellet. Knausene så fortsatt klyvbare ut, men jeg fikk ikke full oversikt. Jeg fant en brukbar adkomst ned i den første kløfta og krysset den første elva. Mellom de to fossene var det en knaus, og denne hadde svært dårlige tak. Burde nok ha snudd der, men var nysgjerrig på hva som fantes på den andre siden. Jeg fant noen brukbare tak, og la dem på minnet i tilfelle jeg måtte tilbake samme vei. Et fall her ville ha ført meg ned i ei bratt renne full av vann. Jeg kom meg over, men trivdes ikke. Nå fikk jeg oversikt. Opp fra fossegropa var det bratte, glatte og våte svaberg, noe som gjorde det umulig å komme opp til klyvehammeren min. Hammeren så heller ikke så fin ut på nært hold, da nesten alle takene vendte nedover. Jeg måtte snu. Tilbake over den ekle ryggen. Gjorde et forsøk, men fant ikke igjen alle takene... Det var jeg var litt småredd, for første gang på lenge i fjellet. Håpet ikke noen satt på Spiterstulen med kikkert nå, for det så sikkert ut som om jeg hadde gått meg fast. Ikke så langt fra sannheten det... Jeg prøvde meg igjen, og fant noen skrå lister å stå på. Forsiktig lastoverføring på armer og bein, og jeg kom over på riktig side. Svært forsiktig klyving videre, og jeg var nede til elveløpet under "overraskelsesfossen" igjen. Jeg kom meg tilbake over svaene, og satte meg ned litt borte i lia. Slikt skulle jeg ikke gjøre igjen...

Jeg så meg rundt etter alternative ruter. Glatte sva i store deler av fjellsiden, men et område 2-300 meter sør for fossen så ut til ha grønne hyller. Dette stemte, og jeg fant flere mulige veier til topps. Her var det lett å ta seg oppover på fine gressbakker. Synet kan bedra, for jeg så ikke dette nedenfra. Dette er sikkert enkleste og korteste vei til Spiterhøi. Jeg kom over på urd etterhvert, og denne var noe bratt og løs i perioder. Morenemasser fra den lille breen oppå der. Jeg gikk sør for breen og inn på flata. Da var det bare å rusle oppover til dagens første topp, den høyeste på Spiterhøi. Været var skyet, men regnet holdt seg unna. Flott utsikt mot Leirhøi.




Spiterhøi, N-1 - 2009 m


Etter en liten pause ruslet jeg videre nordover. Det lå en liten topp til borti der. Høydemålerklokka virket noenlunde stabil i dag, så jeg tenkte å måle primærfaktor på den. Ned til skardet fulgte jeg snøkanten på siden mot Leirhøi, men jeg måtte inn på fast grunn for å finne sadelpunktet. Så var det bare å rusle i vei. Røyne har ført den opp med primærfaktor 15 meter, men den virket høyere. Og helt riktig, det var den. Klokka viste 22 meter. For å kontrollere gikk jeg samme vei tilbake til sadelen, og fikk 22 meter på ny. Ok, dette er en "god" topp...



Leirhøi, N - 2077 m


Fra sadelpunktet gikk jeg litt nordover igjen, til jeg fant en bratt snøflanke som ledet ned mot dalføret mellom Spiterhøi og Leirhøi. Med litt forsiktighet, samt isøks, var det greit å ta seg ned der. Videre ned i dalbunnen var det mer snø, og det samme oppover på den andre siden. Det ble tråkking på fast snø opp til ca. 2000 meter, og deretter urd og litt rødt fjell. Tok turen oppom en minitopp på veien, selv om denne hadde lav primærfaktor. Etter totalt 3 timer på tur var jeg oppe på 2077. En kjedelig topp, og jeg er sterkt i tvil om denne er over 10 meter. Bandet videre mot Leirhøi er ganske flatt, så her må det nivelléres for å finne fasiten... Jeg fulgte ikke bandet, men gikk heller korteste vei mot venstre kant av breen på Leirhøi.



Leirhøi - 2330 m


Resten av veien bestod stort sett av snø. Fulgte brekanten oppover, men gikk i land litt nedenfor der selve snøskavlen begynner. Her var det et enormt stup mot Veobreen, og jeg fikk samtidig se mye av østveggen på Leirhøi. Nedenfor veggen lå Veobrehesten, et av de spenstigste fjell jeg har sett i Jotunheimen! Fra denne vinkelen så den dramatisk ut; knallrødt fjell i ville formasjoner, fullstendig utilgjenglig for menneskeføtter. Gleder meg til å klatre den en vakker dag... Jeg fortsatte oppover på snøen, og holdt meg hele tiden 4-5 meter innenfor kanten på snøskavlen. Litt senere var jeg på toppen av Leirhøi, og satte meg ned for å nyte utsikten. Veobretinden var et mulig tilleggsmål på denne turen, men jeg slo det fra meg. Da måtte jeg ha krysset breen, og i tillegg burde jeg sette kursen hjemover snart hvis jeg skulle være i stand til å gå langtur dagen etter.



Leirhøi, S - 2110 m


Ned fra Leirhøi bommet jeg litt, og kom litt langt vest i forhold til neste topp. Litt nede i skråningen oppdaget jeg feilen, og satte kursen østover mot en bratt snøflanke. Fulgte denne helt ned til skardet mellom toppene, og ruslet opp de få metrene til sørtoppen. En artig liten kul på eggen mellom Leirhøi og Veoskardet. På toppen så jeg to fjellvandrere legge ut på turen over breen mot Veobretinden. Jeg ombestemte meg brått, og ville følge etter i fotsporene deres. Dumt å la en slik topp "stå igjen" når man er så nærme.



Veobretinden - 2183 m


Jeg nærmest løp nedover mot Veoskardet, over røde knauser og svart urd. Ut på breen og langs sporene helt til skardet innenfor Veobretinden. Overfarten tok 13 minutter... Det to karene hadde satt fra seg sekker og utstyr i skardet, og var på god vei oppover ryggen. Jeg la også fra meg sekken, og fulgte etter. Noen fine røde hamre nederst, men urd videre mot toppen. Vanvittig mange fluer i urda her, det surret på alle kanter. Jeg tok mennene igjen, og vi fortsatte mot toppen sammen. Jeg ble gjenkjent, mest på grunn av navnetrekk på treningsjaka mi, og vi hadde en koselig prat om fjelltopper oppi der. De hadde vært på Veobrehesten også, og nå skulle de videre til Memurutinden. De overnattet ute i det fri.

Jeg hadde litt tidsnød, så jeg måtte løpe videre. Kjapt ned til skardet, og tilbake over breen på 10 minutter. Så var det den berømte urda i Veoskardet... Den så endeløs ut, men det gikk greit nedover. Skulle gjerne hatt ei snørenne her, men slikt fantes ikke. Mye urd, men langt nede fant jeg endelig litt snø. Deretter noen grønne bakker, og jeg var nede i morenelandskapet under Heillstugubreen. Her er det delvis vardet sti langs elva, og denne ble fulgt nesten slavisk. Terrenget ble grønnere, og stien klarere. Småjogging utover mot Visdalen, og inn på en "snarvei" litt før jeg kom ned til hovedstien. Snarveien var visst ingen snarvei likevel, for den slynget seg gjennom en masse kratt oppe i lia. Jeg satte kursen noe mer nedover, og kom snart inn på stien i Visdalen. Rask gange tilbake til Spiterstulen. Stor teltleir et par kilometer sør for Spiterstulen. Her kan de ikke kreve inn teltpenger nei... Tilbake ved bilen da klokka passerte 21, og da var det bare å "fly" tilbake til Luster og pakke for neste tur..


BILDESERIE: Spiterstulen. Spiterfossen. Glatte og våte svaberg. Urda over svaene. Fossen nede til høyre. Bolt i varde på toppen av Spiterhøi. Leirhøi sett fra Spiterhøi. Spiterhøi, N-1. Leirhøi, N, en tvilsom topp. Veobrehesten, en spennende topp... Toppvarden på Leirhøi. Toppvarden på Leirhøi, S. Veobretinden fra Veoskaret. Røde hamre opp mot Veobretinden. To staute karer på Veobretinden. Heillstugubreen.




Disse sidene er skrevet av:
Torgeir Eraker