Turer

Turartikkel

Dato	19.07.2005
Turdeltagere	Kristin Jansen
	Odd Mehus
	Torgeir Eraker

Rutevalg inntegnet med rødt, retur stiplet. Kart gjengitt med tillatelse fra Statens Kartverk.

Tidlig i første ferieuke ble jeg oppringt av ei hyggelig jente med sørlandsdialekt. Hun presenterte seg som journalist i Bergens Tidende, og sa hun skulle lage en reportasje om "sånne som meg" og om fenomenet samling på 2000m-topper. Poenget var at hun ville være med på tur. Jeg hadde ikke noe imot dette, det kunne jo bli en artig tur, så jeg sa ja. I dagene som fulgte ble det noen flere telefonsamtaler og sms'er. Det måtte være en topp som jeg ikke hadde vært på, og turen måtte ikke innebære klatring. Valget falt på Semeltinden, med adtomst fra Leirvassbu og Langvatnet. Kristin hadde funnet en fotograf som ville være med, så alt var klart. Turen skulle gås på tirsdagen i 2. ferieuke, evt. onsdagen hvis været var dårlig. Mandag kveld avtalte vi å møtes klokka 10 neste dag på Leirvasbu.

Jeg var på tur kvelden før, og rakk såvidt tilbake til hytta i Luster for å sove litt før det igjen var tid for å dra over fjellet. Var på Leirvassbu litt før tiden, og satte meg ned for å vente. Da kom det en kraftig regnbyge, så jeg satte meg i ly inne i bilen. Litt etter kom noen biler oppover Leirdalsvegen, og i én av dem satt Kristin og Odd. Vi satte oss inn på Leirvassbu og pratet litt før avgang, men så var vi klare for tur.

Semeltinden - 2236 m

Da vi forlot Leirvassbu var det verste regnet over. Vi vandret langs veien mot Gravdalen et stykke, men tok av der den svinger bort fra Leirvatnet. Vi fulgte den gamle stien langs vannet og opp på bandet ved Høgevaglen. Så var det bare å dure innover "motorveien" mot Gjendebu. Ganske mye tilrettelagt her, med rydding av urd og god merking. Kristin hadde mange spørsmål, og Odd stoppet stadig for å ta bilder. Vi passerte stien mot Olavsbu, og gikk et stykke videre nedover langs Langvatnet før vi tok av oppover lia. Lett terreng foreløpig. Litt oppe i lia ble det en god pause, med mat, drikke og litt justering av bekledning. Været var på vår side, det ble hull i skydekket og sola slapp gjennom. Oppe på toppen av Semeltinden lå det en liten tåkedott, men denne så ut til å løse seg opp. I Gjendealpene raste grå regnbyger, men de kom forhåpentligvis ikke hit. Vi fortsatte opp over bandet mot Urdadalen, og like bortenfor lå dagens første overraskelse... Jeg skyldte på manglende research, siden jeg ikke hadde fått med meg at det var ei stor elv her. Men det så ut til at den kunne krysses på et bredt parti med mange løp. Jeg fant en grei trasé, mens Odd knipset i vei. Kvinner skal helst ikke vandre i menns fotspor, så Kristin fant sin egen vei litt lengre nede... Alle kom seg over, og vi var klare for neste etappe.

Jeg ledet an, og satte kursen rett mot vestryggen. Noe urd og mye sva i starten, og etterhvert ble det en del morsom småklyving blant grove blokker. Det så enklere ut til begge sider, men klyving er jo mye artigere enn urvandring. Det så ikke ut som om Odd og Kristin hadde så mye imot det heller, virket som om fjelljenta Kristin koste seg oppover der. Etterhvert kom vi opp til fortoppen på 1900-og-ett-eller-annet meter. Innenfor denne lå ei fin snøfonn, og denne så ut til å strekke seg helt ned til de to tjernene i Urdadalen. Fin returmulighet. Vi krysset over fonna og begynte på urda mot toppen. Greit terreng, der bare kondisen setter grenser. Da vi fikk toppvarden i sikte måtte fotografen få gå først, for han ville ta bilder av de siste stegene mot toppvarden. Journalisten slo følge, mens jeg ventet litt nede i urda. Så var det bare å vandre i vei, og klokka 16:00 var alle oppe. Da var også tåka på plass, så det ble dårlig med utsikt.

Semeltinden, S - 2178 m

På toppen ble det tatt mange bilder, på tross av manglende utsikt... Tåke gir en litt trolsk stemning. Etter en god pause i lett småregn var det tid for å begynne på returen. Jeg skulle bortom sørtoppen også, og sa at de andre kunne gå direkte nedover hvis de ville. Denne toppen er bare interessant for toppsamlere. Kristin ble med, mens Odd satte kursen ned urda igjen. Tipper Kristin begynner å samle på topper også etterhvert... Vi fulgte kanten av stupet nedover og utover en rimelig flat rygg. Flere småtopper utover der, men det føltes ikke som om noen av dem hadde særlig stor primærfaktor. Vi gikk helt ut til varden på den ytterste, der kartet angir høyde 2178 meter. Vi var under tåkebeltet, så utsikten mot lavere områder var brukbar. Da vi vandret ryggen tilbake løsnet tåka et øyeblikk, og vi fikk se hovedtoppen også. En flott pyramide fra sør. Deretter var det bare å krysse litt nordover i urda, før vi tok oss nedover. Så skjedde det... Jeg hørte en grov rumlelyd bak meg, og kikket oppover. Kristin hadde tråkket på en løs stein, og både denne og naboen flyttet på seg... Kristin falt i urda. Men det gikk heldigvis bra denne gangen også. Jenta fikk stablet beina riktig, og unngikk å bli klemt mellom steinblokkene. Dagens eneste tilløp til dramatikk... Vi fortsatte nedover, og ved snøkanten satt Odd og ventet på oss.

Etter en kort pause begynte vi på returen via snøflanken. Kristin var litt skeptisk, men følte seg litt tryggere etter å ha funnet frem isøksa. Bare hun som hadde med seg slikt utstyr i dag. Jeg gikk først, og frem mot kanten så snøflanken meget bratt ut. Skavl i venstre kant..? Vi gikk litt mot høyre, men lengre nede var det et avsmeltet parti med blåis. Derfor gikk vi mot venstre igjen, og der strakte snøen seg helt ned mot dalbunnen. En artig etappe, der vi skled på skoene øverst. Litt lengre nede satte jeg meg ned og akte i vei. Noen effektive høydemetre, og enn i negativ retning. På isen på nedre tjern oppdaget vi et artig fenomen, det så ut som om noen hadde hugget ut ei stjerne i isen og laget to ringer i snøen omkring. Odd gikk nærmere for å fotografere og studere det, mens jeg og Kristin satte kursen mot elva nedenfor. Odd innhentet oss. Han mente at det var snakk om et naturlig fenomen skapt av smelting og vannstrømmer. Ingen fotspor i området. Vi krysset elva igjen, før vi vandret på snø tilbake til bandet over Langvatnet. Så var det bare å finne mest mulig snø å gå på ned mot Gjendebustien. Vi kom oss inn på stien, og fulgte denne tilbake til Leirvassbu. Odd hadde fått problemer med knærne allerede nær toppen av Semeltinden, og over Høgevaglen hadde han det vondt. Ting tok litt tid, men vi kom oss greit tilbake til bilene. Vi hadde vandret i et værvindu det meste av dagen, og dette holdt fortsatt. Regnbygene raste i Gjendealpene, Rauddalen, Visdalen og ved Leirvassbu, men der vi holdt oss var det opphold... Vi skiltes ved Leirvassbu, etter å ha takket for en fin tur. De skulle bo på Turtagrø, og besøke Vetti i Årdal dagen etter. Jeg satte kursen mot hytta i Luster. Håper og tror at denne turen ga mersmak, slik at fjelljenta Kristin drar på nye toppturer senere... :)

Kristins reportasje var i BTs lørdagsmagasin 3. september, og den finner du her.