Heimre Illåbretinden, N - 2170 m
Bilen ble parkert ved Ytterdalssætre, like utenfor bommen på Leirdalsvegen. Vi skulle opp til fronten på Heimre Illåbreen i første omgang. Her hadde vi vært før, og sist rotet vi oss borti mye krattskog i flere renner. Denne gangen satte vi kursen mot knausene i sørøst, Kleivberget, og deretter oppover morenerygger til svaene nedenfor brefronten. Svaene var tørre og varme, så det var en drøm å ta seg frem. Perfekte forhold med sterk sol og nesten vindstille. Ikke lenge etter var vi oppe på kanten, og brefronten åpenbarte seg. Mer snø nederst enn sist vi var her, men forøvrig var det meste av snøen på breen smeltet bort. Vi holdt oss langs høyre kant i starten, og kunne dermed krysse elva på solide snøbruer. Det sutlet og rant overalt. Vi kom inn på blåisen, og denne var knudrete og uten store sprekker. Den aller nederste delen av breen er bratt, men samtidig overdrysset av små og store steiner. Det gikk greit å ta seg frem på steinene, men etterhvert ble de færre av dem. I stedet måtte vi stole på at det
var litt friksjon mellom skosåler og knudreis, og det føltes ikke helt bra. Et fall ville medføre aketur ned i steinrøysa... Vi bestemte oss for å krysse over mot venstre, der breen var slakere. Isøksa var god å ha, og et par steder måtte vi hakke trinn for å komme sikkert videre. Snart var vi på et flatere parti, også her overdrysset av store steiner. Der ble det en god pause ved en stor stein. Tid for å smøre seg godt inn med faktor 25. Videre innover breen var det lett å gå. Innunder Dumhøi var breen dekket av snø, men vi holdt oss på det blå partiet til venstre. Dette strekte seg helt inn mot brebotnen, så vi slapp å gå på skumle snøbruer. Flott utsikt mot Dumhøi fra breen; herfra ser det ut som den har 8 solide prekestoler hengende ut over østveggen. Pillarformasjoner. Nede på breen kom vi også over noen dype sprekker, men disse kunne omgås ved å gå 10-20 meter til siden. Opp mot skardet mellom de to Heimre Illåbretinder var det først en bratt snøbakke, og deretter mye løs urd. Vi kom oss opp, og etter
ca. 3,5 timer var det tid for en velfortjent pause i skardet. Etterpå var det bare en kort rusletur i urd opp til Heimre Illåbretinden, N. Denne toppen blir liten i forhold til sine mektige naboer, men utsikten kan ingen ta fra den. Etter litt fotografering forstatte vi mot Storgrovtinden.
