Turer

Turartikkel

Dato	14.05.2005
Turdeltagere	Morten Helgesen
	Julia Helgesen
	Nils Haugene
	Jakob Arvesen
	Svein Arild Aarø
	Agnar Åsnes
	Torgeir Eraker

Rutevalg inntegnet med rødt, retur med grønt. Nattlig tur over breen er stiplet. Kart gjengitt med tillatelse fra Statens Kartverk.

Det var fredag morgen, og jeg var i Bodø i jobbsammenheng. Hadde vært der hele uka, og denne dagen skulle jeg bare gjøre en liten jobb før jeg dro sørover igjen. Tidligere i uka hadde jeg fått en e-post fra Morten med invitasjon til tur på Lodalskåpa, og hvis alt gikk greit ville jeg rekke det. Turen skulle nemlig starte allerede fredag kveld, med avgang fra Jostedalen. Jeg var tidlig i gang denne morgenen, og så raskt at jeg ville bli ferdig med jobben før 12:40-flyet fra Bodø. Ringte SAS og booket om, og etter noen mindre forsinkelser var jeg hjemme i Loddefjord 17:50. Neste trekk var å ringe Morten og sjekke om det ble tur, og jada, det ble det. Avgang ca. 23:00. Det ble litt stress, men da klokka passerte 18:30 var jeg ferdig pakket og hadde vært i butikken og handlet litt mat. Så ble det en rimelig effektiv tur til Jostedalen. Morten, Nils og Jakob kjørte sammen, og de ble (heldigvis) litt forsinket. Dermed kom vi frem omtrent samtidig, der de andre allerede ventet på oss. Klokka 23:23 var alle klare for avgang ved Bjørnstegane (veien var ikke brøytet lengre enn dit).

Brenibba - 2018 m

Fra Bjørnstegane gikk vi på preparert/planert snø inn til elva fra Fåbergstølsbreen. Totalt 7 personer på tur i tussmørket, en koselig gjeng som jeg fra før kun kjente fra fjellforum.net. Over brua der, og innover dalen mot breen. Jeg hadde vært her tidligere, men da på sommerstid. Nå lå det snø helt ned til veien, men om ei uke eller to er det sikkert bart. Underlaget var hardt, så det var ideelt felleføre. Inn til brefronten var det slak helling, en fin oppvarming mot de brattere bakkene. Breen har en ganske mektig og bratt sidekant, så det var håpløst å gå opp på bretunga langt nede. I stedet fulgte vi et gammelt skispor i søkket mellom breen og fjellet på høyre side. Det ble etterhvert svært bratt, så noe fall her ville ikke være særlig lurt... Etterhvert gikk skisporet litt sikk-sakk opp mot høyre. Agnar og undertegnede ville sjekke ut dette sporet, så vi gikk videre oppover fjellsiden. De andre fortsatte innover langs brekanten, og ikke lenge etter var våre veier skilt. Vi kunne ikke ta oss tilbake til resten av gjengen uten å gå tilbake. Vi valgte i stedet å fortsette oppover, og heller møtes inne på breen litt senere. Fjellsiden ble brattere og brattere, så vi valgte å ta av skiene og sparke trinn oppover. Oppe på ryggen ble det pause, og derfra så vi de andre ta seg frem innover bretunga med hodelykter. Det var mørkt, men likevel nok lys for oss oppe på ryggen. Ingen sprekker her, i motsetning til nede på breen. Etterhvert kom i inn på den enorme breflata, og vi fikk øye på Brenibba og Lodalskåpa langt der fremme. Vi så ingenting til resten av folket enda, så det ble en ny pause et stykke inne på flata. Det var iskaldt, med bris fra vest. Etterhvert så vi noen mørke skikkelser i horisonten, og etter noen minutter var de fremme hos oss. De hadde møtt på noen digre sprekker på breen, så det hadde gått litt ekstra tid på omveier. Nå var det bare å labbe i vei mot dagens første mål. Det føltes nesten som å gå på tredemølle... Vi gikk og gikk, men det føltes ikke som om fjellet kom noe nærmere. Det bare lå der fremme om ertet oss... Og vi skulle rekke soloppgangen, så det begynte å haste litt. Jeg la inn et ekstra gir, og endelig var jeg rett sør for Brenibba. Horisonten var temmlig lys nå. Satte kursen på skrå i retning skardet mellom Brenibbas to topper, og rakk såvidt opp til sola viste seg over fjellene i nordøst. Et nydelig skue, absulutt verdt en 5 timers nattetur... Lyset over Hurrungane like før sola stod opp også; fantastisk! Etter å ha tatt noen bilder gikk jeg videre opp en bratt snøbakke til toppen, og første topp var i havn. Ikke lenge etter kom resten av gjengen, og i 5-tiden var alle oppe.

Lodalskåpa - 2083 m

Det var iskald vind på Brenibba, ikke noe sted for varig opphold på dette tidspunkt. I stedet kjørte vi nedover mot Ståleskardet, i håp om å finne en mindre trekkfull pauseplass. Det fant vi, og det ble en god matpause litt oppe i lia under Brenibba. Det var fortsatt kaldt, så pausen ble ikke så veldig lang. Nede på breflata så vi flere telt, men det var lite liv å se foreløpig. Vi studerte ruta videre og gjorde klar for neste etappe. Julia ville ikke være med på Lodalskåpa, så hun ble igjen og gikk noen kortere turer i området på egenhånd. Vi andre satte kursen rett nordover i retning ryggen mot Veslekåpa. Opp en bratt snøbakke på den andre siden ble det bæring av ski og sparking av trinn. Dette gikk så greit at 4 av oss valgte å sette igjen skiene på første høyde og fortsette til fots. Det fikk vi angre litt på senere, da det var fint skiføre over neste høyde... Men det hele gikk veldig greit. Svein tok turen oppå Veslekåpa, mens vi andre ruslet rett forbi i skråningen nedenfor. Så lå Lodalskåpa rett foran oss, med en mektig svart vegg mot sør. Den så uinntagelig ut, delvis innhyllet i en iskappe. Vi skulle heldigvis ikke opp på denne siden, det var rett og slett umulig med våre forutsetninger. Vi skulle i stedet gå rundt til en pigg på det sørvestre hjørnet, og opp en svært bratt snøbakke der. Hellingsvinkel var ukjent, men den er i alle fall brattere enn 45 grader... Løsningen ble å sparke trinn og bruke isøks som snøanker. På denne måten kom vi rimelig sikkert opp, men om noen hadde falt her ville de ha dratt med seg de som kom nedenfor og forsvunnet langt ned mot Kåpevatnet... Alle kom seg helskinnet opp, og på toppen hadde klokka blitt ca. 8:30. Vestlandsdronninga, denne svarte krona som vi hadde sett så mange ganger på avstand. Endelig var den beseiret... Flott utsikt mot store deler av Jotunheimen og Breheimen, og egentlig i de fleste andre retninger også. En skyfront i vest hadde lenge latt oss nyte sola i fred, men nå var det slutt. Sola forsvant litt etter at vi nådde toppen. Nede på breflata så vi Julia, og nå hadde også flere av telterne stått opp. Ikke noe sol på dem, nei...

Jeg tror alle gruet seg litt til returen ned snøbakken. Vanskeligere å gå nedover enn oppover. Men det gikk nesten overraskende greit, helt uten uhell tilbake til piggen på sørvesthjørnet. Nå begynte den egentlige returen. Vi labbet tilbake forbi Veslekåpa og ned til skiene. Derfra ble det nedkjøring på vestsiden til laveste del av Ståleskardet. Noen bratte bakker her, så flere valgte å ta av skiene på deler av turen. Fra bunnen så Ståleskardet imponerende ut, med en høy vegg av is på sørsiden. Vi gikk opp en bratt snøbakke, og var snart oppe på breflata igjen. Morten lå litt foran oss andre, og på grunn av en liten misforståelse gikk han gjennom hele Ståleskardet. Den turen anbefales ikke... Vi møtte Julia igjen på breflata under Brenibba, og om ikke så lenge fortsatte vi rundt denne og hjemover mot Fåbergstølsbreen. Undertegnede hadde smørefrie ski, og disse hadde ekstremt dårlig gli. Frustrerende å bruke krefter på å gå nedover breflata, når de andre glir fint forbi... Blir nye ski neste sesong ja. Etterhvert ble bakkene brattere, og vi nærmet oss brefallet. Sola varmet godt nå, og det øverste snølaget var mykt. Nydelig styresnø. Morten viste vei nedover breen, og loste oss trygt forbi alle oppsprukne områder. Lengre nede ble det herlig frikjøring med flotte telemarksvinger i renner og "halfpipes". Super avslutning på en lang tur. En kort pause ved brefronten før siste innspurt ned til bilene. I 14-tiden var vi nede, etter 14½ timer på tur. Det var deilig å vrenge av seg våte sko og sokker, og bare legge seg rett ut og slappe av på varm asfalt... En herlig tur med koselig følge; takk for turen alle sammen!