Turartikkel
Dato 27.-29.07.2004
Turdeltagere Line Dahlen
Torgeir Eraker


Rutevalg inntegnet med rødt, Lines avstikker med grønt. Kart gjengitt med tillatelse fra Statens Kartverk.

Tirsdag 27. juli var det atter tid for fjelltur. Denne gangen skulle jeg på tur sammen med Line Dahlen, og målet var alle Hestbrepiggan. Hun kom på bussen over Sognefjellet, og jeg plukket henne opp i Fortun rundt klokka 18:30. Med bussen kom også en italiener som skulle til Nørstedalsseter, og han fikk lov til å sitte på innover dalen. Heldig fyr... Ved Nørstedalsseter "dumpet" vi italieneren og fortsatte innover den dårlige veien i Middalen. Etterhvert kom vi oss helt inn til lukehuset, og bilen ble parkert på svaberget like ved. Kveldens plan var å gå inn forbi Lundadalsbandet og finne en god teltplass, helst oppe ved vann 1590 under Vestraste Hestbrepiggen. Sekkene var tunge og vegetasjonen minket raskt innover dalen, så vi gadd ikke gå så langt. Ikke lett å slå opp telt i steinurd... I stedet fant vi oss en brukbar teltplass i Breiddalen, ca. 1 km rett sør for Lundadalsbandet, nær høyde 1431. Flat grus og litt mose, og tindrende klart vann like ved. Her slo vi oss ned for natta.

Neste morgen var det tåke og svært kort sikt ved teltplassen, på tross av fantastiske værmeldinger. Derfor var vi heller ikke overivrige på å stå opp, men da klokka rundet 9:30 var vi klare til å gå.



Hestbrepiggen, V-3 - 2078 m

Fra teltplassen hadde vi en viss peiling på hvor vi skulle, så vi bare labbet i vei i tåka. Poenget var først og fremst å vinne høyde, men samtidig skulle vi ha kurs mot vann 1590 og Vestraste Hestbrepiggen (V-3). Det gikk oppover i lett terreng, og snart ante vi sola gjennom tåka. Litt under 1600 moh kom vi over tåka, og fikk en fantastisk utsikt over en "tåkefjord" nede i dalen under. Ute til høyre lå de tre Holåtindan og badet i sol. Tid for påføring av solfaktor 25. Samtidig oppdaget vi at vi var på feil kurs; vi gikk direkte mot Vesldalstinden. Vi så dagens første mål langt mot øst, så det var bare å legge om kursen. Litt senere rotet vi enda litt mer, da vi gikk inn på høyde 1657/1685. Vi visste ikke hvordan det så ut på østsiden av denne, så vi fant oss en vei ned den bratte sida mot sør/sørvest. Tapte en del høyde på dette, men vi kom oss i alle fall på rett kurs igjen. Så ble det mer vandring på sva, snø og steinrøys opp mot bandet mellom Vestraste og fortoppen (1919). Line på snøfeltene, jeg på sva/urd ved siden av... Kort drikke- og spisepause på bandet. Så begynte vi på den bratte urda mot toppen. Mange store faste blokker her, og noen enkle klyvepunkter (kan omgås). Skulle visst være et luftig punkt her et sted, men ingen av oss reagerte på det. Klokka 12:45 var vi endelig oppe. En skyfri dag med utsikt mot alle de tre høyeste toppene i Norge, pluss mange, mange flere...



Hestbrepiggen, V-2 - 2139 m

Ned fra Vestraste ble det mye snøvandring. I starten ute på snøskavlen mot sørøst, men vi trakk fort inn på urda innenfor da Line oppdaget skumle hull i snøen der. Siste del av ryggen ned mot skardet var dekket av snø, og her var jenta virkelig i sitt rette element. Løp avgårde nedover, slengte seg fremover og skled avgårde... Jeg begynte allerede her å kjenne litt "murring" i venstre kne, så jeg tok det mer med ro. Opp på motsatt side var det mer urdvandring, krydret med enkelte små snøfelter innimellom. Vi kom oss til topps, og var vel oppe rundt klokka 14:00.



Hestbrepiggen, V-3 - 2051 m

Fra vestre ble det enda mer snøvandring, også her oppe på en snøskavl i starten. På vei over skavlen hadde vi Bukkehøi rett foran oss, langt der borte i øst, sammen med resten av tinderekka fra Hurrungane til Glittertinden. En uforglemmelig dag i fjellet... Vi holdt oss oppe på eggen et stykke, før vi tok rett ned en bratt snøbakke mot skardet. Line løp selvsagt nedover, mens jeg tok det med ro. Nå begynte kneet virkelig å skape problemer, som et lite knivstikk ved omtrent hvert 4. skritt. Nesten nede i skardet var jeg nær ved å snu, men kom på bedre tanker da terrenget flatet ut. Line var allerede på toppen. Jeg ruslet oppover den slake urda, og var oppe i 15-tiden. Da lå hun rett ut og solte seg. Denne toppen er ikke spesielt interessant, så vi fortsatte nordøstover uten noen lang pause.



Hestbrepiggen, M-2 - 2143 m

Etter V-1 ble terrenget virkelig snilt, sikkert ideelt for skitur på våren. Mellom toppene lå en stor snøbre, og denne strakk seg godt opp i lia på begge sider. Vi hadde en viss plan om å sikte på Låven herfra, så vi satte kursen en del til venstre for toppen. Mye snøtrasking, men med en snøballkrig eller to blir det ikke så ille kjedelig. Etterhvert gikk snøen over i slak urd, og vi var oppe på kanten mot Ytstebreen. Nok en gang hadde vi bommet litt; Låven var litt lengre unna enn vi hadde tenkt. Planen var å dumpe sekkene her og gå frem og tilbake. Men jeg ville helst ikke gå så mye nedover med det h.. kneet. Etter litt diskusjon ble vi enige om å fortsette sørøstover, og heller prøve å få med oss Låven på retur. Noen minutter senere var vi oppe på toppen, dvs. ved toppvarden. Vanskelig å si hva som er høyeste punkt på slike flate platåer. I nordøst så vi den spennende eggen mellom M-1 og N-1.



Hestbrepiggen, M-1 - 2160 m

Mellom denne og M-2 er det ca. 2km vandring i slak ned- og oppoverbakke. Også her fant vi litt snø å gå på, men den begynte å bli noe råtten. Rett som det var tråkket vi gjennom og stod med snø til skrittet. Skumle greier; lett å skade en fot hvis den kiles mellom store steiner. Med litt forsiktighet kom vi oss bort på kanten av snøbreen og fulgte denne et stykke. Så direkte opp gjennom urda til toppen. Meget slakt og enkelt landskap, delvis snødekt. På toppen ble det en kort pause, og her skulle sekkene legges igjen før vi gikk tur/retur de siste toppene.



Hestbrepiggen, N-1 - 2131 m

Så var det tid for den spennende delen av turen; eggen mellom M-1 og N-1. Line var i utgangspunktet skeptisk, men ville likevel forsøke. Ble det for ille hadde vi avtalt at hun skulle ta turen bort på Ø-1 og Høgset mens jeg tok N-1 og Store. Da ville vi få like mange topper hver, for jeg var ikke særlig lysten på å gå flere kilometer østover med vondt kne. Vi begynte på eggen, og det går litt opp og ned her i starten. Et par halvveis luftige punkt før den stuper bratt ned noen meter. Der fikk vi oversikt over hele eggen bortover. Beskjeden fra Line var klar; "Der går jeg ikke over!". Jeg syntes ikke den så så ille ut; heller spennende... Jeg fortsatte litt bortover alene, og sa til Line at jeg ville gå helt over hvis jeg kom forbi en hvit "pigg" midt på. Line ventet litt i mellomtiden. Jeg kom greit frem til den hvite piggen, og vinket Line avgårde. Hun raste opp igjen på M-1 og deretter nedover mot Ø-1. Rett bak den hvite piggen dukket det mest luftige punktet opp, med klyving på en liten hylle med stupbratte renner på begge sider. Men takene var gode, så jeg kom greit forbi. Videre bortover er eggen til tider under halvmeteren bred, ja faktisk helt spiss et stykke. Noe av det kan omgås på sidene, men jeg ville følge eggen. Det var jo tørt vær, og kvistlaven knaste under skoene. Slike egger er herlige ved så gode værforhold. Klokka 16:35 var jeg oppe på N-1, etter ca. 20 minutter fra M-1. I horisonten så jeg Line småløpe nedover mot Ø-1.



Hestbrepiggen, Store - 2172 m

Ned fra N-1 er terrenget ikke så ille; bare en småbratt snøbakke. Her kommer vel Line til å gå en gang senere, når hun skal ta denne og Store. Det gikk kjapt nedover. Bandet mellom toppene består av mye småstein, og her ligger sikkert snøen til langt utpå sommeren. Ikke noe vegetasjon å se. På vestsiden var det bratt ned mot Ytstebreen, og på østsiden skråning mot Heimstebreen. Jeg gikk løs på dagens 7. topp, med klyving i grov og noenlunde fast urd. Noe tungt, men det gikk greit. På toppen da klokka rundet 17:00. Jeg vinket mot øst, og visste at Line var ett eller annet sted borti der. Så var det bare å ta fatt på returen, der jeg fulgte samme vei. Dermed fikk jeg også klyve den spennende eggen en gang til... Tilbake på M-1 omtrent 17:45, og 5-10 minutter senere kom Line også tilbake. Hun hadde småjogget det meste av veien, og hadde nådd begge målene sine. Nå var det tid for en solid porsjon real turmat.



Låven - 2012 m

Etter middagspausen var det tid for å begynne på den laaange returen. Jeg gledet meg ikke, for kneet verket som fy når jeg gikk nedover. Det gikk ikke så fort, men vi kom etterhvert tilbake dit vi første gang så Ytstebreen. Så var det bare å fortsette nordover på urd og etterhvert snø, til vi var nede i skardet vest for Låven. Som vanlig løp Line ned snøfonna, mens jeg labbet rolig nedover... Parkerte sekkene i skardet og fortsatte med kun kamera i lomma til Låven. Merkelig terreng her; massevis av heller som står på skrå ned i bakken. Klokka 20:00 var vi oppe på dagens siste mål, og nå begynte sola å få en gulaktig farge.

The long way home... Fra Låven gikk det kjapt tilbake til sekkene. Disse var ganske lette nå, siden vi var helt tomme for vann. Heller ikke noe vann i sikte, så vi måtte vente med drikkingen til vi kom lavere ned. Gadd ikke smelte snø nå. Kneet var ikke bra, men det gikk på et vis. Ønsket meg staver da, selv om jeg har forbannet vandrestaver tidligere... Det ble en del urdvandring før vi fant et langt snøfelt. Så kom vi inn på en stor snøbre, og holdt høyden over denne. I øvre brekant fant vi også en liten sildrebekk. Vannet smakte vidunderlig. Så ble det litt bratt ned ei urd, og vi kom ned på breen nordvest for V-1 og Vestre. En kort kjekspause før vi begynte på breen. Holdt høyden noenlunde her også, bort under Vestre til vi stod rett nedenfor skardet mellom denne og Vestraste. Planen var å gå over bandet mellom disse, ned på Høybreen og opp igjen på bandet mellom Vestraste og 1919. Men det var mange høydemetre opp til bandet, og kneet nektet å være med på dette prosjektet. Derfor fortsatte vi vestover, og rundet Vestraste på nordsiden. Her kom dagens verste utfordring for min del; over 100 høydemetre nedover i grov løs urd med svaberg under. Line satte utfor uten å tvile, mens jeg diltet småredd etter. Har dårlige erfaringer med slikt terreng. Jeg tok meg frem med største forsiktighet, med tanke på både ras og knetrøbbel. Langt der nede satt Line og ventet i kveldssola, og noen minutter etter var også jeg ferdig med marerittet. Dette er hun ikke redd for, men smale egger derimot... Etter en liten pause gikk vi oppover den lille breen og litt vest for Rasmustjønne (1590). Nå var sola borte, men den farget fortsatt toppene røde. Det begynte å haste med å komme seg til teltene. Ikke lett å finne dem i mørket, særlig ikke siden vi forlot dem i tåke... Men vi visste hvor på kartet vi var, og hvor teltene var, så det burde gå bra. Vi valgte noenlunde rett kurs nå, og kom etterhvert forbi punkter der vi kjente oss igjen. Klokka nærmet seg midnatt da vi kom ned i teltområdet. Det var tussmørke, så vi gikk hver vår rygg nedover for å ha større sjanse for å treffe. Det gikk bra; plutselig skimtet vi teltene rett foran oss. Klokka var 24:00, og det var herlig å sette seg ned etter 14,5 timer på tur... En pakke real turmat på deling, og så var det rett i soveposen.

Neste morgen tok vi oss god tid. God frokost og deretter pakking av fjell- og campingutstyr. Så var det bare å hive på seg den tunge sekken og sette kursen mot Middalen. En knapp times vandring i vakkert landskap, så var vi ved bilen igjen. Den stod trygt og godt på svaberget der vi forlot den, og var klar til å frakte to slitne vandrere tilbake til sivilisasjonen...

BILDESERIE: Line ved teltplassen vår, mellom gråstein og sva. Tåke i Middalen. Hurrungang i bakgrunnen. På vei mot Vestraste Hestbrepiggen (V-3). Line på dagens første topp. Mot mål nr.2; Vestre Hestbrepiggen (V-2). Fra Vestre mot V-1, M-2 og M-1. Huldra i Jotunheimen... Ikke særlig frodig terreng har oppe i høyden... Hestbrepiggen, M-2. Ikke mye piggete denne her. Store Hestbrepiggen. Hestbrepiggen, Ø-1 og Høgset. Grov steinurd mot Store Hestbrepiggen. N-1 sett fra skardet mot Store. Spennende punkt på eggen mellom M-1 og N-1. Liten pinakkel på eggen. N-1 og Store i bakgrunnen. Låven sett fra M-2. En snill topp. Store, N-1 og M-1, sett fra Låven. En fornøyd kar på dagens siste 2000m-topp. Det nærmer seg solnedgang når vi går vestover igjen. En fin dag i Breiddalen. Holåtindan bak.



Disse sidene er skrevet av:
Torgeir Eraker