Turer

Turartikkel

Dato	15.07.2004
Turdeltager(e)	Torgeir Eraker

Rutevalg inntegnet med rødt. Kart gjengitt med tillatelse fra Statens Kartverk.

Styggehøi, Ø - 2200 m

Klokka viste 8:15 da jeg forlot bilen ved Leirvassbu. Det var en fin morgen med noenlunde god sikt, en av dem da Kyrkja ligger klar og fin der oppe. Men skyene var ikke langt unna. Jeg hadde en lang tur foran meg, så jeg gikk raskt gjennom Kyrkjeglupen. Over bandet mot Visdalen og nesten ned til der stien krysser elva. Der tok jeg ut en ny kurs, nesten direkte mot den markante side-/endemorena under Bukkeholsbreen. Fin terreng med grønne bakker helt inn til morena. Jeg utsatte morenevandringen litt. Gikk heller oppover de grønne bakkene ved siden av. Helt oppe under fjellet gikk jeg opp på sidemorena, og der fikk jeg utsikt over den store botnen inne i morena her. Utrolig hva disse isbreene klarer å flytte på... Litt trist å se hvor liten breen var nå, sett i forhold til hva den en gang må ha vært. Jeg fortsatte oppover grusryggen, helt inn til kanten av blåisen. Isen var nesten blå her nede, bare dekket av et par centimeter nysnø. Alle konturer var synlige, og isen var knudrete og god å gå på. Jeg la i vei over breen, fullstendig trygg på forholdene. Litt lengre inne på breen måtte jeg sondere litt med isøksa, men fant ingen sprekker. Videre litt inn i Bukkeholet, før jeg satte kursen direkte opp skråningen Styggehøi. Planen var å komme opp et sted mellom 2200 og 2213. Det skulle snart vise seg at jeg hadde gått opp litt for langt vest. Urda var bratt og løs, så jeg måtte smyge meg forsiktig opp. Ikke særlig høy i hatten der jeg gikk i sikk-sakk hit og dit ved hvert eneste løse område. Det tok naturligvis sin tid, men etterhvert ble terrenget slakere. Jeg kom opp omtrent på laveste punkt mellom toppene. Dumpet sekken der, og tok kun med meg fotoapparat(er). Så ble det rusling på snø og urd bort til østtoppen (2200). Jeg hadde hørt at fortoppen i øst (2180) kunne ha primærfaktor over 10 meter, men dette å svært tvilsomt ut. Jeg gikk bort dit for å ta en kjapp barometerkontroll, og denne viste 6 meter. Selv om slike målinger er unøyaktige er jeg 100% sikker på at denne toppen IKKE skal inn på topplista.

Styggehøi - 2213 m

Etter å ha avkreftet fortoppen 2180 gikk jeg tilbake til 2200. Utsikten begynte å bli noe begrenset i nord, men Galdhøpiggen og de andre toppene rundt Visdalen var fortsatt klare. Jeg tok noen bilder før jeg vandret videre. Det så tilnærmet flatt ut bortover. Jeg begynte å tvile på primærfaktoren til 2200 også; det kunne da umulig være 15 høydemetre nedoverbakke her..? Måleutstyret er desverre uegnet til slike langstrakte topper, så jeg valgte å stole på Røyne foreløpig. På bandet plukket jeg opp sekken og labbet videre mot hovedtoppen. Snøvandring oppover, men det er jo greit så lenge snøen bærer. Det gjorde den. Klokka var 13:20, og jeg var oppe på dagens andre 2000m-topp. Gledet meg til å ta fatt på eggen nedover mot Bukkeholstindan.

Eggen var fin å gå. Alle vanskeligheter kunne omgås på sørsiden, men samtidig var utsikten best oppe på eggen. Jeg tok turen ut på flere luftige punkter, og ett sted så jeg en virkelig trollegg som strakte seg nedover mot Tverråbreen. Bratt egg med flere tårn og greier... Der har neppe noe menneske satt sin for, og jeg har absolutt ikke tenkt å prøve meg. Etterhvert kom jeg ned til slakere terreng, i retning 2011. Denne har en nabo i øst som kaaanskje kan være en 10m-topp. Tror jeg var i "tvile"-humør denne dagen, for 2011 så heller ikke særlig imponerende ut fra denne kanten. Her må hele rekka måles opp en vakker dag... Jeg gadd ikke gå opp på 2011, så det ble vandring i brekanten i stedet. En kort pause med rosiner og peanøtter før kryssing av brebandet. Så skulle jeg opp og kikke på en tilleggstopp; foreløpig kalt Bukkeholstinden, N-3. Her ble det småklyving på sva og urd, før terrenget brått stupte ned i et skard mot nordvest. Her var det mye dypere enn jeg hadde trodd; overhodet ingen tvil om at det var mer enn 10 meter. Jeg ville måle, og fant frem snor og meterstokk. Knytte en stein i enden av snora og sendte den utfor. Da mistet jeg hele snora, og snella forsvant ned i skardet. Bannet en del da... Pakket sammen igjen og gikk tilbake til breen, da jeg anså det som uforsvarlig å klatre ned hammeren usikret. Så var det bare å følge brekanten rundt toppen og gå opp sva/renne til skardet. Der fant jeg igjen snora. Det hadde jo vært kjekt med en måling her, så jeg tok med meg en ende og klatret litt oppover igjen. Hammeren så ikke så avskrekkende ut herfra. Det gikk greit et stykke, men halvveis oppe var det stopp. For stor risiko. Jeg målte hvor lang snor jeg hadde ute, og kom til 7,5 meter. Da var det en god meter igjen ned til skardet, og omtrent halve hammeren igjen oppover. I tillegg ligger toppunktet litt høyere enn hammeren, inne på toppen. På dette grunnlaget tipper jeg at denne toppen har primærfaktor nærmere 20 meter enn 15. Jeg var fornøyd, og begynte på turen mot nabotoppen i nordvest. Lett klyving opp fra skardet, og så var jeg oppe på N-2. Denne toppen har en ganske flat rygg innover mot nordtoppen (2149), men det kan hende at den er over 10 meter.

Bukkeholstinden, M-2 - 2135 m

Jeg hadde vært på 2149 før, så jeg gadd ikke fortsette opp dit. I stedet ble det klyving gjennom løs urd fra laveste punkt, til ei stor vindgrop i brekanten. Derfra opp på breen og videre mot neste mål. Korteste vei går direkte over breflata, og det var den veien jeg hadde tenkt meg. Tok frem isøksa og holdt den i et fast grep med begge hender. Så var det bare å labbe i vei over flata. Skyene hadde kommet helt ned på toppene nå, og jeg kunne bare såvidt skimte målet der fremme. Store Bukkeholstinden var borte i tåka, og etterhvert forsvant også toppene på nordryggen bak meg. Jeg fant ingen sprekker, og snart var jeg på vei oppover snøbakken mot M-2. Mot toppen var snøen borte, og det ble vandring på urd resten av veien. Klokka hadde rundet 16:30. Jeg var i ferd med å gå tom, da det ikke var så mye mat i rosiner og peanøtter. Det ble en kort pause med masse vann og enda mer r&p på toppen.

Bukkeholstinden, M-1 - 2154 m

Nå var tåka rimelig tett. Jeg så ingenting til M-1 fra M-2, men det var jo bare å følge eggen bortover. Det gikk litt opp og ned, og jeg var ute på et par toppunkter før jeg endelig fant det rette. Ingen vanskelige punkter mellom de to, og turen over tok ca. 15 minutter.

Bukkeholstinden, Store - 2213 m

Videre bortover var det noe mer utfordernde. Eggen var noe fuktig og glatt, delvis dekket av snø. Samtidig var tåka så tett at jeg ikke fikk noe inntrykk av hvor det var best å gå. En kort egg ble omgått på nordsiden, på ei stupbratt snøfonn. Så ble det en del småklyving, og til slutt noe urd mot toppunktet. Sikkert en flott topp, men den kom ikke til sin rett denne dagen. Dette er nok en av dem jeg kommer til å gå opp igjen på når jeg er "ferdig" med 2000m-prosjektet mitt...

Så var det returen... Planen var å gå eggen ut på SØ (2058) og måle noen småtopper der, men jeg bommet litt i tåka. Fulgte sørvestryggen nedover, og kom etterhvert under tåkebeltet. Da så jeg SØ langt borte, og jeg gadd ikke gå oppover igjen for å komme dit. I stedet fulgte jeg ei bratt snøfonn ned i Tverrbytnet, og havnet lengst inne i denne botnen. Det så utrolig langt ut å gå ut hele botnen og tilbake gjennom Kyrkjeglupen. Kartet hadde ligget i sekken hele dagen, og jeg tok det ikke opp nå heller. I stedet valgte jeg å gå opp på et band på den andre siden av botnen, for jeg hadde en forestilling om at Leirdalen lå rett over der. Det ble mye snøtråkking før jeg endelig var oppe. På den andre siden så jeg bare en enorm breflate... På tide å finne frem kartet ja. Etter en rask orientering visste jeg nøyaktig hvor jeg var; på bandet mellom Tverrbytnet og Søre Illåbreen. En aldri så liten feilberegning, med en ekstra topptur som konsekvens.

Tverrbotntinden, Ø-1

Jeg var tom for krefter, og det verket i venstre kne. Men eneste fornuftige løsning var å gå knappe 300 høydemetre opp på toppen av 2151. Det gikk sakte. 10 skritt i snøen, og så pause. Vannflaska var tom, men snøen var heldigvis ren og våt. Breen minket nok litt ekstra i år, så mye snø som jeg spiste. Etter mye slit kom jeg opp på snøkammen på stupet mot Tverrbytnet. Så var det bare å følge denne innover og opp på toppen. Dagens siste 2000-meter, og en lite planlagt sådan.

Så begynte den virkelige returen. På snø og urd ned til bandet mellom Ø-1 og Ø-2 og videre mot kanten av Leirholet. Så litt bratt ut nedover der, men jeg fant en slags trasé nedover. Det var sva med noe jord og vegetasjon på, og det gikk egentlig greit å ta seg ned. Siste del gikk på ei lang og bratt snøfonn, og jeg var nede i Leirholet. Der var det stort sett snødekt helt ut til kanten av Leirdalen, men så var det slutt på vinterforholdene. Nedover dalsiden var det grønt og fint, med ei og anna lita urd innimellom. Jeg kom ned bakom Presten, og da var det bare enkel vandring i slakt terreng tilbake til bilen. Ved bilen 21:30, etter litt over 13 timer på tur. Skal ha med litt bedre niste enn rosiner og peanøtter neste gang...

BILDESERIE:

Disse sidene er skrevet av:
Torgeir Eraker