De første målingene i "Timeter'n"-prosjektet er gjennomført 20.08.2003. Dermed er vi i gang, og på god vei mot den endelige og korrekte tindelista. Samtidig fikk jeg testet utstyr og metode ute i ekte fjellklima, noe som ga både positive og negative erfaringer.
Turen opp
Værmeldingene var elendige, så det var egentlig ikke aktuelt å dra på topptur. Det så heller ikke noe lysere ut fremover, så jeg innså at topptursesongen trolig var over for denne gang (slutt på ferien og snø på toppene). Men jeg hadde ikke fått anledning til å teste målemetoden enda... Valget var enkelt. Jeg ga f.. i vær og værmeldinger og dro inn til Leirvassbu. Der visste jeg om en mulig "timeter" som ikke lå så langt unna; Visbretinden, N.
Jeg gikk opp nordryggen på Visbretinden sommeren 2001, og kom da over noen småtopper i rundt 2050 meters høyde. Den ene ble den gangen barometermålt til 11 meter, men slike målinger er erfaringsmessig svært upålitelige på smale egger i dårlig vær (forstyrres av turbulens mellom le og lo side). Nå skulle den måles inn med en sikrere metode.
Det regnet hele veien inn gjennom Kyrkjeglupen, men jeg var kledt etter forholdene. Jeg hadde med høydemålerklokka nå også, og stilte den inn på 1465 meter nede ved Kyrkjetjørni. Så var det bare å traske oppover mot eggen langs vestkanten av Visbrean. Forøvrig en artig egg med mange artige småproblemer. Noe løst enkelte steder, men også mye fast raudberg.
Toppene
Nedre del av nordeggen på Visbretinden.
|
Etter litt over to timers rask gange/klyving i regn/snø/tåke var jeg oppe på toppen jeg husket fra 2001. Da hadde jeg passert over to andre "tagger", og det lå en til litt lengre inne på eggen. Jeg kalte dem foreløpig for A, B, C og D, med A nærmest hovedtoppen. Jeg tok meg over til A og ned i skardet innenfor. Det snødde og blåste kaldt. Jeg fant frem utstyret og satte i gang. Problem nr.1 dukket straks opp; lyset fra laservateret ble noe svakt i dagslys. Dette hadde jeg en mistanke om, for jeg hadde testet det hjemme tidligere. Dette gikk an å leve med, men medførte at det tok litt mer tid å finne ut hvor laserstrålen traff. Jeg fortsatte, men etter at jeg hadde flyttet målestaven én gang dukket problem nr.2 opp... Laseren sloknet. Batteriene var nye, men de tålte tydeligvis ikke kulde. Ble en del banning der og da.
Kriseløsning
Kreativitet er en god ting. Løsningen ble å sikte langs toppen av vinkelen i stedet for å bruke laservater. Vateret ble lagt langs vinkelens underside for å sikre horisontal siktelinje. Nå var målestaven kalibrert etter høyden på laserstrålen, men dette ble korrigert ved å trekke fra 2,0 cm på hvert måleresultat/sikt (høyden fra laserstråle til topp av vinkel). Metoden gir noe større feilmargin enn laservater, men feilen går trolig til sikker side (man sikter for lavt pga. at øyet er hevet litt over vinkelens ende).
Topp A
Etter 6 sikt var jeg oppe, og resultatet ble 5,41 meter. Altså skal denne toppen garantert ikke inn på noen liste.
Topp B
Her ligger laveste punkt rett sør for en liten pigg mellom A og B. Jeg måtte ta 11 sikt for å rekke helt opp, og resultatet ble 10,94 meter. Dermed var ikke høydemåleren så ille likevel... Denne viste forøvrig 2050 meter på toppen. Resultatet måtte kontrolleres, så jeg målte en gang til via en litt annen rute. Også her ble det 11 sikt, og resultatet ble 10,88 meter. Dermed anser jeg denne toppen som "godkjent", med primærfaktor 11 meter.
Topp C
Det snødde og blåste kraftig, så jeg vurderte å kutte ut måling av topp C. Dessuten hadde høydemåleren vist primærfaktor 8 meter på vei opp. Imidlertid avtok snøværet litt, så jeg fant frem igjen utstyret. Målingen startet på en liten flekk reinlav/mose i skardet, og rett opp klyveruta på sørvesthjørnet. Dette gir korte siktelinjer og små feil. Til topps på 8 sikt, og resultatet ble 10,03 meter (!). Dette hadde gått veldig fort, og hensikten med målingen var mest å utelukke denne toppen... Nå var jeg nødt til å gjøre målingen en gang til, så nøyaktig som mulig. Etter nye 8 sikt var jeg oppe igjen; 10,13 meter! Høydemåleren viste 2020 meter. Dermed er også denne toppen såvidt godkjent, med primærfaktor 10 meter. Nå stoler jeg ikke helt på høydemåleren, så det kan hende høyden er under 2000 meter. Håper noen kan dra opp dit med landmålerutstyr og sjekke etterhvert...
Topp D
På denne toppen viste høydemåleren 2000 meter. Jeg anslo primærfaktor til 5-6 meter ved å telle kroppshøyder fra skardet til toppen. Dermed er denne toppen utelukket.
Konklusjon
Topper som tilfredstiller kravene til høyde og primærfaktor skal etter Røynes system benevnes ut fra himmelretning fra hovedtoppen og nummer i rekka. Av de målte topper tilfredstiller to av toppene kravet, og jeg kaller dem Visbretinden, N-1 og Visbretinden, N-2. For sistnevnte bør det gjøres nøyaktigere målinger av både høyde og primærfaktor.
Resultater:
| Navn | Høyde | Primærfaktor
|
| Visbretinden, N-1 | 2050 m | 10,9 m
|
| Visbretinden, N-2 | 2020 m | 10,1 m
|
Veien videre
Jeg høstet en del erfaringer på denne første måleturen:
- Laservater
- For svakt lys og for dårlige batterier. Kommer ikke til å bruke laservater til dette formålet mer. Mer enn nok med ordinær vater, miniutgaven.
- Tidsforbruk
- Nøyaktige målinger tar mye tid; jeg brukte 2 timer på å måle inn 3 topper, inkl. kontrollmåling. Det må beregnes ekstra tid på turen om det skal gjøres målinger underveis.
- Bekledning
- Måling innebærer lang tid med lite bevegelse (noe jeg hadde "glemt" fra landmålingsøvelsene på skolen). Det ble kaldt og vått. Ta med rikelig med klær.
Jeg håper flere fatter interesse for prosjektet etter dette, og at dere kanskje begynner å måle selv... Da blir veien frem mot den endelige tindelista kortere, og kanskje vi får fullført den innen 2007-2008..?
