JOTUNHEIMEN
SMØRSTABBOMRÅDET



Smørstabbtindan fra rv.55.
Dette området strekker seg fra Gravdalstinden i sør til Loftet i nord, og inneholder 25 topper over den magiske grensa på 2000 meter. De fleste av toppene ligger innenfor Jotunheimen Nasjonalpark, og naturen i området er stort sett fri for tekniske inngrep. De eneste slike er veien i Leirdalen og rv.55 over Sognefjellet, samt noen korte veistumper rundt Krossbu. Dette dreier seg altså om inngrep helt ute ved områdegrensene, men de kan likevel virke skjemmende når man står på toppene og ser nedover. Smørstabbområdet har mange botnbreer, der selve Smørstabbreen nok er den mest kjente. Hver sommer holdes det brekurs på Krossbu og Smørstabbreen, så det er nok mange som har fått sin første tur i blåisen der. Når det gjelder de sentrale Smørstabbtindan, så er disse stort sett samlet i en "hestesko" rundt Leirbreen. De nås lettest fra Krossbu, og egner seg rimelig godt for skiturer i mai-juni. Selve toppene er meget alpine, så man må ta av seg skiene og gå på beina til topps. Slik sett er de nordlige toppene litt snillere. For eksempel kan Storbreatinden og Veslbreatinden m.fl. lett nås med ski på beina. Senere på sommeren forsvinner snøen, noe som medfører litt tyngre turer og behov for breutstyr. De sørlige toppene kan trolig nås fra veien i Gravdalen. Når snøen er borte skal det gå an å sykle fra Leirvassbu, noe som gjør turen litt lettere. Ingen av toppene krever klatring om man går enkleste vei, men enkelte turer kan kortes inn betraktelig om man klatrer litt (se Skeii).

Smørstabbtindan rundt Leirbreen.
Værmessig ligger Smørstabbområdet litt bedre til enn Vest-Jotunheimen, men bare litt. Jeg har kjørt mange turer over Sognefjellet uten å se en eneste topp p.g.a. tåke og regnvær. Av overnattingsmuligheter finnes det flere; Sognefjellshytta, Krossbu, Bøvertun, Jotunheimen Fjellstue, Leirvassbu, i tillegg til at man kan overnatte i telt eller under åpen himmel der man måtte ønske. Vegetasjonen i de høyere områdene er meget sparsom. Dette kommer av at det nesten ikke finnes jord, bare fjell, stein og is. Ned mot dalene er det mer frodig, særlig i de sørvendte hellingene. Det samme gjelder for dyrelivet; på toppene finner man bare en og annen ravn som svever forbi, men i lavlandet er det livligere. Her finner du geiter og sauer, samt mange forskjellige småfugler. Det finnes sikkert flere ville dyrearter også, men jeg har ikke sett så mange av den sorten enda..


For ytterligere opplysninger og ruteforslag anbefaler jeg boka "Turguide Galdhøpiggen - Falketind" av Erik W. Thommessen, Tor Harald Skogheim m.fl. Dette er en grei turguide til 2000m-toppene i dette området. Utgitt gjennom Valdres Forlag (ISBN 82-7562-000-7). Skal du på klatretur bør du i tillegg skaffe deg "Klatrefører for Jotunheimen", utgitt av Norsk Tindeklub (ISBN 82-991002-1-6).



Disse sidene er skrevet av:
Torgeir Eraker