JOTUNHEIMEN
VEST-JOTUNHEIMEN



Utsikt fra Turtagrø.
Vest-Jotunheimen består av Hurrungane, Steindalsnosi og Fanaråken. Alle de 32 toppene ligger innenfor grensene til Jotunheimen Nasjonalpark, som ble opprettet i 1980. Parken kom desverre litt for sent for Hurrungane sin del. Området rundt Turtagrø har blitt regulert etter "takrenneprinsippet", med bekkeinntak og massedeponier flere steder. De fleste elver og bekker forsvinner inn i en samletunnel og utnyttes til kraftproduksjon. Denne reguleringen medførte at Turtagrø måtte få erstatning fordi området hadde blitt mindre attraktivt. Det er heller ikke lenge siden Helgedalen ved Fanaråken ble ytterligere nedbygget. Her ble den gamle anleggsvegen opprustet og forlenget helt opp til Skautevatnet p.g.a jordbruksinteresser. Det kom mange protester, men de ble avvist siden vegen går like utenfor grensa til nasjonalparken. Men tross alle terrenginngrep; Vest-Jotunheimen er fortsatt et fantastisk tur- og klatreområde. Hurrungane er der mest alpine området i Norge, med spisse tinder, skarpe egger og mange bratte breer. Her ligger tindene på rekke og rad bortover fjellryggene.

Skagastølsryggen.
Den mest kjente er vel Skagastølsryggen fra Norlege til Store Skagastølstind (Storen). Her går/klatrer tusenvis av folk hvert år, så det kan være trangt om plassen på fine sommerdager, særlig på Storen. Litt lengre vest ligger Dyrhaugsryggen med sine fire topper. Dette er en av de mest brukte ryggtraversene i Jotunheimen, med start på Bandet, klatring opp på Sørlege Dyrhaugstind og en luftig klyvetur bortover ryggen.
De fleste toppene i Vest-Jotunheimen kan nås uten klatring; en kommer langt med litt klyving. Med klatring menes her bruk av tau og sikringsutstyr. Noen steder er det derimot behov for klatreerfaring, f.eks på Storen. Breerfaring er også en nødvendighet flere steder, bl.a for Ringstindane (eller Riingstindane). Hvis man ønsker å unngå både klatring og brepassering, så finnes det også mange muligheter for dette. Det "snilleste" fjellet i så måte er kanskje Fanaråken.

Hyttene på Fanaråken. DNT-hytta nærmest.
Her er det bare å følge den T-merkede stien fra Helgedalen til topps. Stien er så velbrukt at den ser ut som en liten gangveg flere steder. På toppen ligger Norges høystliggende overnattingssted; Fannaråkhytta. DNT eier den, og de har i den senere tid også overtatt det gamle værobservatoriet helt oppe ved toppvarden. I klarvær kan en se det meste av Jotunheimen fra Fanaråken, men det er desverre svært mye tåke på denne toppen. Vest-Jotunheimen har et typisk vestlandsklima, med ganske mye nedbør hele året. Dermed blir tåka ofte et generelt problem i hele området. Været skifter raskt, noe som medfører at lengre turer må planlegges godt. Man kan starte dagen med sol og avslutte den med sur vind og sludd, selv midt på sommeren. På bomvegen Årdal-Turtagrø falt det 70 centimeter nysnø en junidag i 1994 (høyeste punkt: 1315 meter over havet).
Turtagrø og Skogadalsbøen er vel de to mest brukte utgangspunktene for turer i Vest-Jotunheimen. Førstnevnte ligger lett tilgjengelig ved rv.55. Turtagrø er et hotell med lange tradisjoner innen fjellklatring og -vandring. Her har man drevet med fjellføring helt siden pionértiden før århundreskiftet.

Storfe på fjellbeite i Ringsbotn.
Det er særlig nærheten til Storen som har gjort stedet så populært. DNT's betjente hytte, Skogadalsbøen, ligger litt mer avsides til. Den er plassert øverst i Utladalen, og kan kun nås til fots. Skogadalsbøen er et godt utgangspunkt for turer til Jervvasstind (eller Gjertvasstind) og resten av Styggedalsryggen.
Tidligere var det seterdrift flere steder i Vest-Jotunheimen, særlig nær Turtagrø og Skogadalsbøen. I dag er det slutt på dette, bortsett fra noen sauer og storfe som går på sommerbeite i området. Dyreliv av det ville slaget finnes også. På veg ned fra Dyrhaugsryggen kom jeg ganske nær innpå en liten villreinsflokk sommeren 1998. Når det gjelder fugler, så hender det at en og annen ravn flyr forbi på toppene, mens fjellvåken holder vakt over dalene. Området har også et ganske robust planteliv, med hardføre issoleier som vokser helt opp mot 2000 meters høyde på Dyrhaugsryggen.


For ytterligere opplysninger og ruteforslag anbefaler jeg boka "Fra Rondslottet til Lodalskåpa" av Erik W. Thommessen, Tor Harald Skogheim m.fl. Dette er en grei turguide til 2000m-toppene i dette området. Utgitt gjennom Valdres Forlag (ISBN 82-7562-037-6). I tillegg bør alle som skal opp på de mange klatretoppene i Hurrungane skaffe seg "Klatrefører for Jotunheimen", utgitt av Norsk Tindeklub (ISBN 82-991002-1-6).



Disse sidene er skrevet av:
Torgeir Eraker