Dovrefjell har 12 topper over 2000 meter, alle unntatt Skredahøin innenfor eller på grensa til Dovrefjell nasjonalpark. Parken ble opprettet i 1974 for å verne det sårbare plante- og dyrelivet i området. Dovrefjell nasjonalpark deles i to av Drivdalen (E6), der den østlige delen er den frodigste. Den vestlige delen har mer høyfjellspreg med høye topper, brefylte botner og grønne brevann, spesielt i området med 2000m-topper. Dette området er på bare 5 x 8 kilometer når en ser på toppunktene. På viddene omkring lever en stor villreinstamme, i tillegg til Norges eneste moskusstamme. Sistnevnte er helt spesielle dyr som ligner langhårete skapninger fra en svunnen tid. Moskusen er en fredelig dyreart så lenge den får gå i fred, men den kan bli svært agressiv hvis den føler seg truet. Derfor skal en alltid holde god avstand om en møter på disse dyrene.
Storstygge Svånåtinden ruver i terrenget.
|
Like ved toppene ligger Hjerkinn millitære skytefelt. Dette dekker et område på 164 kvadratkilometer mellom Hjerkinn, Snøhetta og Vålåsjø. Forrige utgave av denne siden inneholdt en ganske kritisk artikkel om bruken av dette området. Kritikken gikk på de store terrenginngrepene som er gjort, samt at skytefeltet er til hinder for friluftsliv i området. Formålet med artikkelen var å engasjere folk, slik at jeg skulle få tilbakemeldinger og informasjon om forsvarets aktiviteter på Hjerkinn. Dette gikk helt etter planen, og nå vet jeg at det ikke står så dårlig til som jeg trodde. Det er riktignok gjort store terrenginngrep ved bygging av vegnettet i området, noe som skjemmer området sterkt, men ellers blir det kun små skader på naturen ved dagens bruk. Aktiviteten er i dag stort sett begrenset til Haukberget nær Hjerkinn, mens resten av området fungerer som sikkerhetssone. De skadene som er gjort i resten av skytefeltet skjedde stort sett rundt andre verdenskrig, da tyskerne brukte området som øvingsfelt. Forsvaret bruker fortsatt mye tid og ressurser på å rydde opp etter dette, med beplantning og innsamling av skrot fra feltet. Særlig viktig er det å få samlet inn rester av gammel piggtråd, da slike rester har tatt livet av mange villrein på Dovrefjell. Disse dyrene påføres ubeskrivelige lidelser når piggtråden f.eks fester seg i hornene deres.
Snøheim 30.april 1997.
|
Sommerstid kan man kjøre bil inn til Snøheim mot å betale bompenger i vakta på Hjerkinn. Denne vegen er stengt når det pågår skyting i feltet, men dette er trolig bare snakk om 4-5 uker i løpet av sommeren. Opplysninger om vegen er åpen og i kjørbar stand kan en få ved å henvende seg til vakta på telefon 61 24 25 00. Her kan en også få opplysninger om været i øyeblikket og 48 timer fremover, da vakta sitter inne med et spesialvarsel for skytefeltet. Snøheim er et godt utgangspunkt for turer til de fleste toppene. Den store hytta der ble bygget av DNT i 1951/52, og skulle erstatte "Gamle Reinheim" som lå nærmere Snøhetta. Men "Nye Reinheim" fikk desverre kort levetid som turisthytte. Forsvarets aktiviteter i skytefeltet medførte så store problemer med adkomsten at DNT i 1959 ikke lengre kunne drive hytta. Dermed ble hytta overtatt av forsvaret og omdøpt til Snøheim. Som erstatning fikk DNT i 1961 bygget ei selvbetjeningshytte ca. 5 kilometer lengre nord; hytta som i dag heter Reinheim. Forsvaret har latt ei lita nødhytte, "Larsbu" ved Snøheim stå åpen. Denne hytta har tre sengeplasser og er oppvarmet vinterstid. Den er videre utrustet med nødtelefon, samt ved og tørrmat til bruk i nødssituasjoner. Det har i den senere tid vært på tale å rive Snøheim, men jeg har fortsatt et visst håp om at den skal gjenoppstå som turisthytte. Jeg har hørt at forsvaret interessert i å selge, men ingen vil overta. Den viktigste faktoren her er jo vegen mellom Hjerkinn og Snøheim. Hadde denne vært garantert åpen hele sommeren, så tror jeg at det skulle være mulig å få i gang en økonomisk forsvarlig drift av hytta. Jeg mener at skytefeltgrensa burde flyttes til like sør for vegen, slik at denne kunne åpnes for fri ferdsel.
Snøheim ved det sørligste av Stridåtjørnin.
|
Snøheim ligger ved det sørligste av Stridåtjørnin, 1474 meter over havet. Her er vegetasjonen svært karrig, med mye stein og lite grønt. Dette gjelder for hele nærområdet til Snøhetta og Svånåtindan. Nordvest for Snøhetta er det imidlertid litt bedre i så måte, med store fine vidder. Her ligger Åmotdalshytta, ei selvbetjeningshytte som eies av KNT. Anmarsjen hit er lang, men til gjengjeld er hytta et flott utgangspunkt for turer til mange av toppene.
Når det gjelder selve toppene, så må man klatre for å nå enkelte av dem. Dette gjelder Larstind, Østre Langvasstinden og Hettpiggen. Resten av toppene skal kunne nås uten problemer. Hettpiggen klatres som regel i forbindelse med traversen av Snøhetta, men dette medfører klatring også på Vesttoppen. Selv har jeg pr. 13.12.1998 kun vært på Stortoppen. Jeg var på veg mot Skredahøin en gang, men måtte snu p.g.a dårlig vær. Den turen kan du lese om her.
Så langt har jeg ikke opplevd godt vær på Dovrefjell...
Jeg vil rette en spesiell takk til Kjell Kåre Gravem fra Dombås for nyttige opplysninger om Snøheim og skytefeltet på Hjerkinn.
